Hvorfor var det ingen, eller ytterst få, som klarte å forutse det som skjedde da Berlinmuren og «Jernteppet» falt på korteste varsel på denne dag for 30 år siden? Hadde vi et risp i øyet? Vi som deltok i Det tysk-norske historikerprogrammet (1985–2000) fikk orkesterplass under dette dramaet, og vi har siden måte spørre oss: Hva var det vi ikke klarte å se? Tyske historikere var de første som reiste dette spørsmålet, den såkalte kritiske samfunnshistoriske skolen (Jürgen Kocka, Hans-Ulrich Wehler), hadde tross alt regnet med at det fantes varige sosiale strukturer som også kunne gi grunnlag for visse prognoser og forutsigelser. Innen statsvitenskap ble det også en sjelegranskning.
Én grunn til blindheten var at vi overvurderte stabiliteten i DDR og hele det sovjetiske imperiet. Det svulmende militære og sivile statsapparatet ga et bedragersk inntrykk av styrke, og den systematiske desinformasjonen fra regimet ble ikke tilstrekkelig kritisk behandlet. Over det meste av den norske venstresiden, inkludert Arbeiderpartiet, var det dessuten en utbredt og håpefull oppfatning at DDR og Sovjetunionen kunne reformeres etter oppskriften til Gorbatsjov. Jürgen Kocka, sosialhistoriker og professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, taler om at verdiorientering styrte erkjennelsen (Wunsch als Vater des Wissens).
På den andre siden undervurderte vi den kritiske folkemeningen, som til tross for statskontrollen var i ferd med å bygge seg opp i hele Øst-Europa gjennom sosiale nettverk og de tillatte frivillige organisasjonene, spesielt kirkene. Områdespesialister og «kremlologer» analyserte toppsjiktet, men visste mindre om hva som foregikk på grunnplanet. Vi skjønte neppe hvor eksistensielt kravet om reisefrihet var, og hvor dypt desillusjonen med regimet i DDR gikk. Nasjonalfølelsen ble også undervurdert, det kom som en overraskelse da demonstrantene på Ringstrasse i Leipzig begynte å rope: «Vi er ett folk». Tyske sosialdemokratiske historikere som hadde bidratt til å rydde opp i arven etter nazitiden, var lenge skeptiske til dette, de fryktet for en ny, stortysk nasjonalisme i et samlet land.
Dynamikken i den politiske prosessen var det vanskelig å forestille seg på forhånd. Tilfeldigheter virket med i de timene den 9. november da muren ble åpnet. Og én ting var at muren falt, noe annet at Øst-Tyskland i løpet av ett år skulle bli innlemmet i et samlet Tyskland innenfor Nato. Her spilte personligheter en rolle. Et eksempel var Helmut Kohls pådriv for en rask gjenforening, godt i forkant av sitt eget parti og i nær personlig kontakt med president George Bush – mot en skeptisk statsminister Margaret Thatcher og president François Mitterrand.
Men den viktigste grunnen til overraskelsen må være at vi undervurderte virkningene av det internasjonale omskiftet da den kalde krigen ebbet ut fra 1987. Vi kunne ikke forestille oss at reformene til Gorbatsjov etter en tid skulle lede til en oppløsning av Sovjetunionen og at russerne uten sverdslag skulle slippe taket på sine satellittstater. Da Gorbatsjov trakk den russiske militære garantien, var det gitt at DDR og de andre østeuropeiske statene før eller siden måtte komme i problemer.
Det var de sovjetiske dissidentene som var mest forutseende. En av dem, Andrej Amalrik, skrev allerede i 1970 en pamflett med tittelen Vil Sovjet overleve til 1984? Han påpekte ganske presist de politiske, sosiale og nasjonale problemene som til slutt ble sovjetstatens bane. Han forutså også at dette ville føre til tysk gjenforening og en «av-sovjetisering» av Øst-Europa. Men Amalrik tok feil på ett punkt: Han mente krisen ville bli utløst av en krig mellom Sovjet og Kina!
Noe vil hevde at historikere kan ha nok med å forklare fortiden og hvorfor ting er blitt som de er. Vil man i tillegg bidra til å skjønne hva som kan forandre seg, er det nødvendig å ha et blikk for de understrømmene i et samfunn som igjen kan dukke opp. «Frihetslengsel» og «folkeoppstand» ble på ny aktuelle begreper i 1989. Men om det anarkistiske internasjonale systemet er det vanskelig å spå.