Et sterkere EU er mulig

Under kriser som koronapandemien er EU-bashing et av de deiligste ritualene: Journalister beklager at det finnes ingen eller kun utilstrekkelig fellespolitikk; politikere kritiserer hverandre for å ikke være gode europeere; og fagfolk forklarer at hele det europeiske prosjektet innebærer at statenes primære anliggende ikke er å ivareta egne interesser, særlig når det gjelder finanser. For å underholde NRK-publikummet blir vi introdusert for grenselandsbyen Baarle, et pussig sted hvor kommunen (og enkelte hus) ligger både i Belgia og i Nederland, som et talende eksempel på den europeiske unionens manglende koordinasjon. En belgisk epidemiologisk regjeringsrådgiver siteres som kronvitne på at EU er «mye bedre på dyrehelse». Slike utspill passer godt inn i et bilde vi er blitt vant til: I vanskelige tider kan vi ikke stole på Europa, men bare på oss selv – og dette «selvet» er nasjonalstaten.

Skuffelsen over at EU ikke spiller en større rolle i kampen mot pandemien kunne lett unngås ved et raskt blikk på Lisboa-traktaten, EUs gyldige forfatning. I pandemien overlapper to politiske felt – indre sikkerhet og helsepolitikk – der EU tradisjonelt har hatt svært begrenset ansvar. Særlig den helsepolitiske planen er karakterisert av historisk ulike nasjonale utviklinger blant medlemslandene, med forskjellige måter å organisere og finansiere helsevesenet på. Harmoniseringen ville være enormt vanskelig og dyr.

Derfor definerer traktatens artikkel 168 EUs rolle i ganske brede ordelag: Europeisk samarbeid skal sikre et høyt helsebeskyttende nivå og medlemmene bør samarbeide når det gjelder grenseoverskridende helsetrusler. Men den aktive rollen er klart begrenset til å «være et supplement til den nasjonale politikken». Innsats bør «respektere medlemsstatenes ansvar for utformingen av deres helsepolitikk samt for organiseringen og leveringen av helsetjenesteytelser og behandling». Med andre ord, nasjonale regjeringer sitter i førersetet.

Uansett har den interne europeiske migrasjonen i praksis ført til noen modifiseringer, for eksempel med hensyn til yrkesskadeforsikring. Mest synlig i Norge var innføringen av det europeiske helsetrygdekortet som gir utlendinger retten til medisinsk behandling på samme vilkår som landets egne borgere i hele EØS-området. I tillegg ble Det europeiske senter for forebygging av og kontroll med sykdommer (ECDC) etablert i 2005, noe Norge også er med på. Inntil for noen uker siden var senteret, som har sitt hovedkontor i den svenske byen Solna, helt ukjent for nesten alle avislesere både i og utenfor unionen. ECDC er blitt kritisert for å ikke være synlig nok: Hvorfor finnes senteret hvis det ikke tar grep om pandemipolitikken når det gjelder?

Igjen kan et blikk på tallene hjelpe: Senteret har ikke de samme ressursene som nasjonale institusjoner. Mens senteret bare har 300 ansatte og et budsjett på 50 millioner kroner, har Norges Folkehelseinstitutt mer enn fire ganger så mange ansatte og et budsjett som utgjør omtrent 300 prosent av pengene ECDC har tilgang til. Dette gjenspeiles også i kompetansebeskrivelsen. Det europeiske smittevernbyrået skal innhente informasjon og gi råd til Brussel og medlemslandene og det skal koordinere samarbeid. Men det finnes ingen styringskompetanse i det hele tatt. Samtidig er samarbeidskoordineringen haltende – det er jo vanskelig å koordinere et samarbeid som knapt finnes fordi medlemsstatene er fokusert på å få velgernes godkjenning av deres egne krisetiltak. Østerrikes statsminister Sebastian Kurz uttrykte denne mentaliteten både tydelig og ureflektert da han sa at landet hans hadde klart pandemien «bedre enn andre land».

Mens sammenlignings- og konkurransetenkning preger den offentlige debatten, begrenser de europeiske myndighetene nasjonal egenrådighet så godt de kan. Da Tysklands helseminister, Jens Spahn, tidlig i krisen erklærte et eksportforbud for smittevernutstyr som trengtes i Italia og andre steder, var det kommisjonspresidenten Ursula von der Leyen som truet Berlin. Tysklands eksportforbud ble straks skrinlagt.

Flere kommissærer har tatt kontroll over andre viktige tiltak. Da flere medlemsland stengte grensene, regulerte Ylva Johansson, kommissær for indre sikkerhet, hvordan grensekontrollene gjennomføres slik at transportnæringen ikke mister viktig tid. Stella Kyriakides, kommissær med ansvar for helsepolitikk, koordinerer innkjøp av utstyr – alt fra klær til respiratorer. Og Janez Lenarčič, kommissær med ansvar for kriseadministrasjon, jobber med nasjonale regjeringer for å få utstyr og leger sendt til de regionene som er blitt hardest rammet.

Det ville være enkelt å legge skylden på medlemsstatene heller enn på EU. Mangel på samhold er åpenbart. Som under finanskrisen etter 2007 ser det ut til at det er nasjonalstaten som igjen kommer først. Baarles grenseproblemer er et annet uttrykk for statenes uvilje til å heve seg over tradisjonelle konsepter som territorialitet og suverenitet.

«Folkehelsen» i seg selv er en nasjonal idé. Mest åpenbart er bruddflatene i den fortløpende diskusjonen om hvilke finansielle tiltak som skal fattes etter krisen. Preget av uenighet og konkurranse om begrensede ressurser, er debatten mellom «sør» og «nord» ingen oppløftende demonstrasjon av solidaritet og samhold. Og den europeiske kommisjonens forsøk på å skjule konflikten ved å fremvise et gigantisk «Coronavirus crisis EU economic response» på nesten 3,4 milliarder euro, kan lett avvises som en illusjon: mer enn 2,7 milliarder euro betales umiddelbart av nasjonalstatene.

Men krisebudsjettet er også en god illustrasjon på hvorfor en enkel motsetning mellom «EU» og «nasjonalstater» er feil: Forskjellen mellom de to planene er utydelig og ofte meningsløs. Noen av tiltakene nasjonale regjeringer har besluttet, er bare mulig fordi EUs underskuddsregler er blitt løsnet på, mens EUs egne midler kommer fra nasjonale bidrag – det finnes ingen europeisk skatt.

Det europeiske fellesskapet har alltid vært en kompleks legering av forskjellige organisatoriske nivåer, og dessuten er jo nasjonalstatene også EU. De betaler for unionen, sender kommissærer, parlamentarikere og embedsmenn til Brussel, Strasbourg og Luxembourg og utgjør Rådet. At unionen fortsatt vurderes både på grunnlag av og i motsetning til nasjonalstatlige kategorier, er derfor et uhjelpsomt og misvisende perspektiv. Men selv om de politiske dynamikkene i unionen er notorisk komplekse og etableringen av noe enhetlig kan oppfattes som donquijotisk, er ikke dette et europeisk særtrekk: Delstatene i USA, Storbritannias fire riksdeler, Tysklands Bundesländer og ikke minst de norske kommunene har alle vist en tendens til å gå sine egne veier under krisen og å ta vare på dem som er nærmest først.

Den tilsynelatende avslørende observasjonen, at europeiske myndigheter takler dyreepidemier bedre enn den nåværende pandemien, kan snus på hodet: En lang tradisjon og den omfattende kompetansen som EU har samlet i jordbrukspolitikk og forbrukervern, viser at unionen kan bli mye mer effektiv enn hvert enkelt medlemsland. Som Sten Inge Jørgensen skrev i Morgenbladet, er dette er ikke et urealistisk håp, men et økonomisk og politisk faktum som pandemien understreker på dramatisk vis.