Kulturkrisen i arbeidslivet spilles i stor grad ut gjennom språket, skriver Åshild Mathisen.

«Gubbe innser ikke at han blir rævkjørt av Google», fortviler sønnen av den styrtrike mediemogulen Logan Roy i HBO-serien Succession. Han og de andre søsknene ser på mediekonglomeratet Waystar Royco som et spøkelseshus der den aldrende faren sitter og mugner med avisene sine.

Mediegiganten Logan Roy fremstilles som den analoge verdens sjåvinistiske, kjøpekåte skrotnisse. Når han vil kjøpe opp en mengde lokale TV-stasjoner, fortviler arvingene: «Ingen ser på TV, pappa». Patriarken forstår ikke den nye, digitale verden som er i ferd med å spise livsverket hans.

Faren klamrer seg til løsninger som en gang bygget et imperium. Men selv om hans strategier er pervertert av sykdom og forvirring, bygget de en gang på innsikt. Verre er det med sønnene, som tror de representerer den nye verden, men ikke kan noe annet enn den nye verdens språk. De snakker utelukkende i digitaliseringens og endringsledelsens klisjeer.

Peptalken sønnen Kendall Roy gir toppledelsen rundt møtebordet i toppen av en Manhattan-skyskraper, er at de er Titanic på vei mot isfjellet. De må sende ut livbåter, altså løfte selskapets små innovative selskap, mens de jobber med å snu det store skipet.

Selv i landet der språket er blitt til, fremstår retorikken latterlig og utvendig. Men dette språket har altså reist ut i verden, ut av forutsetningene til amerikanske forretningsgiganter, og brukes flittig av selv de minste norske virksomheter og bedrifter.

Den svarte HBO-komedien handler om et dysfunksjonelt dynasti, men også om en kulturkrise i arbeidslivet som i stor grad spilles ut gjennom språket. I tillegg til Kendall Roys valg av Titanic på vei mot isfjellet, er det naturligvis den om toppen av isfjellet – jo lenger ned man går under havskorpa, jo mer grunnleggende kan man forandre en virksomhet. Og fra is til ild: et av de mest velbrukte bildene på at virksomheten må endres eller dø, er «Den brennende plattformen», som bygger på historien om plattformarbeideren som hoppet 15 etasjer ned i sjøen.

Det som er reell innsikt og kraftfulle historier om gründerskap og endring, blir til slutt en fragmentert og forslitt bildeverden som brukes ukritisk, uten å oversette språket til konteksten bedriften er i. Språk er makt, det gir status og skaper lojalitet. For den lederen som ikke er i stand til å adressere de kulturelle, faglige eller organisatoriske konfliktene, kan det nye språket fort bli en virkelighetsflukt. I stedet for å skape en felles forståelse og motivasjon, kan ord og bilder bli så generiske og tømt for mening at de heller skaper misforståelser og ekskluderer. Og det gjerne akkurat i bedrifter som ikke har en kultur for endring.

Megarike Logan Roy har så mye makt og penger at han kan gi blaffen i det digitale og innovative språket. Han kan latterliggjøre sine sønner og sope inn lokale TV-stasjoner og produsere kopimaskiner. Helt til, naturligvis, Titanic treffer isfjellet eller den brennende plattformen sluker alt. Men enn så lenge kan han frese til sine sønner (i et langt saftigere språk enn sitert her) at han følger en fancy ny forretningsteori som sier «tjen mer enn du bruker – og du er konge…»

Men de fleste ledere fra en analog generasjon er ikke styrtrike. Og når de ikke kan protestere, gjør de det motsatte: de overkompenserer. Når teknologien endrer arbeidslivet vårt i forrykende fart, må de ikke bare digitalisere egen virksomhet, men også bevise at de selv er digitale – at de tenker stort og fremtidsrettet. Nettopp de lederne som kan lite om digitalisering, kan ende opp med å vektlegge det i språk og prioriteringer – uten å koble det inn i virksomhetens faktiske behov. Man stiller feil spørsmål og søker i teknologien etter løsninger som sitter dypere.

Det er også lett å kompensere for egen manglende forståelse, ved å ansette unge medarbeidere som har vokst opp med digitale løsninger. Men de er ofte slett ikke så digitalt kompetente som de selv tror. Og de er gjerne rekruttert for noe mer enn kunnskap om teknologi, de forventes å utvikle et system som løser alle problemer samtidig.

Store offentlige beløp har gått til feilslåtte IKT-prosjekter de siste årene. Man søker etter de beste og dyreste utviklerne. Men skal du velge riktig verktøy, må du ha noe å navigere etter. Hvis du ikke vet hva du har og hva du vil med det, er det ingen verktøy i verden som kan løse problemet ditt.

Mens ledere som Logan Roy isolerer seg fra den digitale verden som han ikke mestrer, vil andre bare henge med, ha en app, være på Insta – «bli digital», men hva er det de skal ut der med? Hva var det de skulle digitalisere?

Å stoppe opp ved faget kan virke som en brems, noe som konserverer det som skal revolusjoneres. Faglighet kan sees på som en hemsko for en leder eller arbeidstaker – det skal jo omveltninger til, her kan man ikke være sentimentale på vegne av faglige idealer. Å snakke strategi, fag og kultur kan fort ansees som «old-school» og for saktegående av virksomheter som opplever at tempoet og størrelsen på endringene krever at man bare kaster seg rundt. Det må gå fort, det haster!

Problemet er selvsagt at man risikerer at tiltakene man setter i gang med er feil, fordi man stilte feil spørsmål. Dermed kan man lett risikere at man fortsatt gjør ting på en tradisjonell måte, samtidig som man håper på at «det nye», «det digitale» i seg selv skal føre til fornyelse.

I mange bransjer leter man med lys og lykter etter «nye inntekter og nye forretningsmodeller». Men ingen innovasjon skapes av behovet for å tjene penger. Ja, mange må innovere for å overleve og nytenkning er prekært, men man må fortsatt til visjonene, ideene og kreativiteten. Hva er det unike ved vår virksomhet og det vi tilbyr? Hva kan vi være, utover det vi er i dag? Hvis alt derimot puttes inn i den samme språklige sjangeren, kan det stenge døren for de folkene og ideene som er rett foran nesen på deg, og som kan skape noe nytt. Det digitale bør være underordnet, det er som elektrisitet, teknologi som gjør oss i stand til å skape bra og dårlige ting – alt ettersom vi forvalter det. Men hvis begrepsbruken i seg selv blir viktig, blir digitaliseringen noe mer enn en verktøykasse – det blir ideologi. Hvem som er «digitale», blir et maktspråk som effektivt og subtilt skaper skillelinjer mellom «kompetent» og «inkompetent», «fortid» og «fremtid», «med oss» og «mot oss».

I Succession møter vi Lawrence Yee, fremadstormende millenniumsgründer av et digitalt medieselskap. Han ser med forakt på Waystar Royco som han kaller «feite dinosaurer som ikke har innsett at apekattene har overtatt».

Succession er mørk satire på journalistikkens og anstendighetens endelikt i en ny medieverden. Ingen snakker om det sønnen himler med øynene over og kaller «kjerne… du vet, verdier». Aldrende Logan Roy er dinosauren som frykter utslettelse. Gründeren Lawrence Yee er apekatten som venter på å ta over. Den enes frykt og den andres overmot opprettholder kløften mellom det analoge og det digitale, mellom kulturer, mellom generasjoner. Håpet for oss andre ligger i å oversette de globale trendene som treffer oss, til en så lokal og konkret virkelighet som vi kan. Å hele tiden avvise den språklige og kulturelle avgrunnen som trenger seg inn. Da kan kanskje den gamle verden snakke med den nye. Til meteoren omsider treffer.

Åshild Mathisen

Tidligere sjefredaktør i Vårt land.