Li­ker ikke slør, men

Slør

Noe er skjedd: Da jeg skrev boken Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme, var det ingen problem å finne sitater fra naivister i akademia som forfektet at sløret på muslimske kvinner ikke er noe annerledes enn våre bestemødres skaut – altså bare et uskyldig plagg.

Etter at boken ble lansert, har ikke en eneste akademiker eller journalist forfektet dette. Nå er «alle» plutselig enige om at sløret ikke er ålreit fordi det er kvinneundertrykkende. Flott!

Religionshistoriker Jeanette Sky anmeldte boken min i Morgenbladet 26. oktober. Som meg, liker heller ikke hun sløret. Men der stopper vel så godt som vårt fellesskap. Jeanette Sky er svært opptatt av seksualisering av jenter og kvinner i Vesten. Absolutt en hederlig sak.

Og heldigvis ivaretas teamet av svært mange. Jeg har da også påpekt tidligere at politikere var raskt på pletten og oppfordret butikker til ikke å selge eller reklamere for g-streng-truser til barn. Et godt initiativ. En politisk oppfordring til foreldre om ikke å ikle barn hijab, har jeg dessverre ikke sett.

Det er underlig at Sky ikke har tatt innover seg ett av hovedbudskapene i boken; at slør fører til en voldsomt seksualisert kultur. Alle som har besøkt den muslimske verden har opplevd hvor gjennomseksualisert samfunnene er på flere plan, og hvordan kvinner plages i det offentlige rommet.

Som min venninne i Islamabad sa det da hun besøkte Norge og Vesten første gang og fikk «kultursjokk»: «For første gang opplever jeg meg behandlet som et menneske, ikke et objekt.» Dette står i grell kontrast til Sky som sier at sløret er «et av de viktigste og mest virkningsfulle hjelpemidlene» for å holde kvinners seksualitet «i sjakk». Jeg har til dags dato til gode å se vitenskapelig eller anekdotisk belegg for påstanden.

Sky bruker konsekvent termen slør. Jeg har få problem med slør generelt. Den pakistanske nasjonaldrakten med dupatta eller det kurdiske skautet er langt fra det sentrale i boken. Ja, også disse slørene har kvinneundertrykkende element. Men det er vår tids politiske konstruksjon, hijaben, som ligger til grunn for mitt «verdivarsel», og som er temaet gjennom hele boken.

Hijaben har ingen kulturell eller nasjonal tilhørighet. Den er således genial – fra et islamistisk ståsted der det verdensomspennende og grenseløse kalifatet er målet. Hijaben er vår tids mest utbredte religionspolitiske symbol. Dens fremvekst de siste årene bekymrer mange sekulære krefter, være seg den tyrkiske og egyptiske staten, eller flyktninger i Europa.

Det er ikke tilfeldig at Chahdortt Djavann, flyktning fra Iran og antropolog, kaller hijaben islamistenes «fremste krigsmaskin i det offentlige rommet».

Jo flere jenter og kvinner som bruker hijab, dess sterkere manifesterer islamistene sin ideologi i det offentlige. Samme advarsel kommer fra en annen iransk flyktning, Mehdi Mozaffari, professor i Danmark. Han opplevde oppseilingen av den iranske revolusjonen ved universitetet i Iran og hvordan streng og politisk tildekking av kvinner var i sentrum for islamistenes kamp. Skys sammenligning mellom g-streng truse og den politiske hijaben, blir således både feil og grell.

Sky synes heller ikke bekymret for tvangselementet. I Italia sier 85 prosent at de bruker slør «av frykt» (Wluml.org, 3/10 2007). Vi har ikke slike undersøkelser i Norge, men det er grunn til å lytte til dem i sentrale miljø som sier tvang brer seg.

Men viktigst; Sky nevner ikke den nye totalitære ideologiens inntog i Norge og Europa med ett ord – en ideologi som burde bekymre oss alle. Det overrasker meg.

Hege Storhaug