Lite tillitvekkende

Aslak Sira Myhrehar reagert sterkt på min kommentar om bøkenes skjebne i fremtidens folkebibliotek (5. februar). Som vanlig svinger han debattslegga med imponerende kraft, men de presise argumentene glimrer med sitt fravær.

Til min påstand om at folkebibliotekenes boksamlinger reduseres altfor drastisk, svarer Myhre i Aftenposten (11. februar) at «Nasjonalbiblioteket kaster ingenting, vi samler tvert om på alt. Og vi har ingen innflytelse eller oppfatning av hva bibliotekene skal kassere.» Det første innebærer at Myhres institusjon forvalter sine egne materialer i henhold til loven, og det er vel det minste vi kan kreve. Men vi trenger ikke gå lenger enn til Klassekampen-intervjuet jeg siterte i min første kommentar, for å se hvordan Myhre omtaler folkebibliotekenes samlingsreduksjoner i «vi»-form: «Vi fjerner magasiner med de usynlige, overflødige eksemplarene.» Selvsagt har Nasjonalbiblioteket innflytelse: De er statens utviklingsorgan for biblioteksektoren og skal ifølge mandatet «bidra til å utforme og gjennomføre ein nasjonal bibliotekpolitikk for folke- og fagbibliotek».

Jeg har ikke, som Myhre antyder, kritisert alminnelig samlingspleie, men strukturendringen vi nå ser i bibliotekene. Ingen er uenig i at man må kaste minst like mange eksemplarer som man kjøper for ikke å drukne i bøker. Problemet er at betydelige deler av samlingene forsvinner for å frigjøre plass og personalressurser til andre oppgaver. Dette vil ikke Myhre ta ansvaret for.

Når Myhre i sitt innlegg her i avisen skal karakterisere de bokmagasinene han er så sikker på at er «overflødige», blir jeg i tvil om vi snakker om samme biblioteksvirkelighet: «De lukkede magasinene under landets folkebibliotek har aldri vært tilgjengelige for lånere. De har vært lagerplasser og fjernlånssentraler for omlandet.» Så sent som i forrige uke uttalte derimot en avdelingsleder ved mitt lokale bibliotek «at de finner frem bøker på magasinet flere ganger hver dag» (Fredriksstad Blad, 12. februar), og de slipper gladelig inn lånere som vil lete selv. Slik er det landet rundt, men hvis Myhre ikke er klar over hvor mye magasinene er i bruk, for ikke å snakke om hvilke muligheter magasinet representerer for en sterk formidler, er det forståelig hvorfor han tar så lett på å kutte dem ut.

Det siste halvåret har også kulturforsker Bård Kleppe (Klassekampen, 2. oktober 2015) og forfatter Lars Petter Sveen (Klassekampen, 4. og 9. januar 2016) luftet forbehold mot folkebibliotekenes litteraturhus-ambisjoner. Myhre avfeier begge blankt. Minst tillitvekkende formulerer han seg i sitt svar til Kleppe som antyder at arrangementsfokuset kan gå på bekostning av arbeidet med bøkene: «Nei. Det finnes ingen eksempler på det, og det er en helt søkt problemstilling.»

Til min kommentar svarer han at han «etter alle solemerker er […] en av de tydeligste stemmene for boken ikke bare i norsk, men i internasjonal bibliotekdebatt i dag», uten å ha andre solemerker å vise til enn sine egne vage formuleringer om «bokens sentrale plass». I mine øyne er det bibliotekspolitikkens innhold som avgjør om det er tilfelle, og ikke nasjonalbibliotekarens personlige forsikringer.

Bernhard Ellefsen er litteraturkritiker i Morgenbladet.

Bernhard Ellefsen

kulturredaktør