Luk­ten av no­bel­pris

Evidensbasert praksis

Spørsmål til psykologene Leif E.O. Kennair og Rolf Lindgren: Har dere faktisk løst det «vanskelige problemet»? Det jeg altså etterlyser et godt svar på er dette: Kan dere rapportere en helt nøyaktig og dekkende fysiologisk redegjørelse for hvordan Jeg-ets kvalitative egenskaper oppstår og opprettholdes? Med andre ord: Mener dere virkelig nå å kunne presentere en ubrutt forklaringskjede av robust, empirisk karakter «nedenfra» og opp angående den menneskelige psykens konstitusjon? I så fall er jo dette en vitenskapelig sensasjon, som lukter av nobelpris!

Hvis dere ikke er i stand til å levere i henhold til denne bestillingen, så er det noen forhold som vel bør tenkes gjennom? Først og fremst dette: – Hva kaller man vanligvis en språkhandling der aktøren vet at noe ikke er tilfellet, men likevel insisterer på det motsatte?

Fra et fagfilosofisk ståsted etterspør jeg derfor en klargjøring av det for eksempel Klawonn har kalt «Jeg-ets ontologi». Med andre ord dreier det seg om å finne frem til de best egnede måtene å omtale, og gjenfortelle, konkret, erfart subjektivitet på. Det er på ingen måte gitt at 1.-personsperspektivet er uten vitenskapelig substans og relevans.

Og, der har faktisk Kennair og Lindgren helt rett: Dere fremhever at skillet mellom Verden/Subjektet er kunstig – men jeg er diametralt uenig i den måten dere vil begrunne dette standpunktet på. Løsningen finnes i den fenomenologiske hermeneutikken.

Det vi bør ta sikte på å enes om, er helt klart hva som egentlig ligger – eller kanskje heller hva som bør legges i – begrepet om «evidens» i psykiatri. Jeg vil derfor foreslå følgende omformulering av evidensprinsippet som norm for evidensialisering innen psykiatri. Jeg vil videre foreslå konseptet om en «verdibasert psykiatri» (VBP). Og jeg fremhever derfor at:

VBP utgjør en forpliktelse hos terapeuten til å tale så relevant som mulig om en annen person, på basis av psykiatrisk kunnskap, som er så innsiktsfull og ansvarlig som mulig.

Den overordnede verdien i diagnostikken bør derfor være en så nøyaktig samsvarende eksistensial forståelse som mulig, mellom psykiateren og pasienten. Først når en slik foreligger, kan man tale om adekvat psykiatrisk evidens, og de prosessene som leder frem mot en slik bestemmelse, kaller jeg evidensialisering.

PS: hvis dere ikke kan støtte Kants påstand om at psykologi ikke kan være en empirisk vitenskap, i så fall hvorfor?

Egil H. Olsvik

Førstelektor, fagansvarlig for bachelorprogram i psykoanalyse, UiB