Må vi samarbeide?

Hovedspørsmålet er altså om forskere har strategier når vi står overfor kompliserte problemstillinger som går utover vår egen kompetanse og vårt eget fagområde. Prøver vi å dra nytte av hverandres kunnskap? Kommuniserer vi effektivt på tvers av fagdisipliner? Og er det effektivt? Det vil si: Fører det til bedre forskning og løsninger?

Spørsmålene er mange og vidtrekkende. Temaet er brennhett. Et nytt internasjonalt rådgivningsutvalg ledet av norske Georg von Krogh, som er professor ved ETH Zürich, har nylig lansert den første policy-briefen fra IAB, som tar for seg tverrfaglighet. Budskapet er utvetydig: «Hvis vitenskapen skal lykkes med å hjelpe oss med å løse store samfunnsproblemer, må det satses på forskning som krysser faggrenser».

For å skape ny innsikt og nye løsninger til komplekse problemer, utlyses forskningsmidler både fra EU og Norges forskningsråd. I økende grad etterspørres store prosjekter som dekker mange ledd i verdikjeder og kombinerer ofte samfunnsfaglige og naturfaglige tema. I tillegg er det ønskelig at industri og brukere involveres for å sikre relevans og næringsnytte. For å vinne kampen i slike utlysninger, er tverrfaglighet blitt et «must» og et generelt inntrykk er at «-dess mer, dess bedre».

En ofte brukt definisjon av tverrfaglighet er «samarbeid som skjer når partnere med ulik utdannings- og forskningsbakgrunn bidrar med komplementære ferdigheter for å løse et problem eller en oppgave» (Maglaughlin and Sonnenwald, 2005). Men utlysninger gir sjelden råd om hvordan slike forskningsprosjekter skal organiseres og ledes for å oppnå høy grad av tverrfaglighet. Samtidig settes det sammen store tverrfaglige grupper med forskere fra ulike disipliner som får i oppgave å arbeide sammen for å løse store komplekse problemstillinger.

For å belyse spørsmålene vi stilte innledningsvis har vi sett nærmere på forskningsprosjektet Catch som hadde som mål å optimalisere verdikjeden for fangstbasert akvakultur av torsk. Torsk som fanges skånsomt og lagres i merd som en oppdrettsfisk, har to store fortrinn i forhold til tradisjonell villfangst av torsk:

• Den kan slaktes når kundene ønsker
• Kvaliteten kan bli bedre enn ved tradisjonell fangst

Men for å utnytte disse fortrinnene må en rekke utfordringer løses. For eksempel hvordan kvaliteten på fiskekjøttet utvikler seg når fisken lagres og mates med sild eller tørrfôr, hvilke emballasjemetoder som er best egnet til å bevare kvalitet og holdbarhet på ferdige filetprodukter, og hvordan man best kan kommunisere produktenes fortreffelighet (ferskhet og kvalitet) til forbrukere. For å svare på dette må man studere en rekke faktorer knyttet til fangstteknologi, torskens biologi, fiskekvalitet, holdbarhet på ferdige produkter, regelverk og forvaltning, strategi og markedsføring. Om lag 30 forskere fra ulike fagfelt, i tillegg til representanter fra åtte bedrifter som dekker de viktigste leddene i verdikjeden fra fangst til detaljhandel, jobbet sammen for å løse de ovennevnte problemstillingene. Dette innebar at mange ulike, men komplementære fagfelt, forskning og industri måtte arbeide sammen.

Gjennom det fire år lange Catch prosjektet ønsket vi å se nærmere på og studere tverrfaglig samarbeid og læring gjennom hele prosjektperioden. Vi fulgte eksisterende kunnskap om hvilke tiltak en bør gjøre for å få forskere mer åpne for andre fagområder. Vi arrangerte hyppige møter og ekskursjoner, og vi prøvde å stille de rette spørsmålene for å stimulere diskusjoner og øke innsikten på tvers av fagområder og mellom forsknings- og næringspartnere. Vi skapte også bevissthet om tverrfaglighet blant annet ved å holde foredrag om hvilke egenskaper som karakteriserer forskere som lykkes i tverrfaglig samarbeid, og vi forsøkte å legge godt til rette for gjensidig forståelse av sentrale begrep.

Gjennom prosjektet gjorde vi følgende viktige observasjoner: Først og fremst, og ikke overraskende, så vi at kommunikasjon på tvers av fagområder og mellom forsknings- og industripartnere kan være vanskelig. Dette var særlig knyttet til ulik forståelse av sentrale begrep og terminologi mellom forskere fra ulike fagområder, og ulike mål mellom forskning og industri. Mens forskere vanligvis fokuserer på vitenskapelig publisering, er industripartnere mer opptatt av raske resultater som kan forbedre deres forretningsresultater på kort sikt. I prosjektet observerte vi også ekte læringsepisoder hvor forskere fra ulike fagområder fikk en bedre forståelse av hvordan de kunne løse sine spesifikke forskningsoppgaver fordi de lærte fra andre fagområder. Vi observerte også at bedriftspartnere var svært engasjerte og oppga at de fant stor nytte i diskusjoner og resultater som fremkom underveis i prosjektet. Noen av disse diskusjonene bidro også til at enkelte planlagte forskningsoppgaver ble endret i tråd med nye utfordringer som dukket opp underveis. Dette bidro positivt til å løse delproblemstillinger og dermed også til det overordnede målet for prosjektet.

En av de viktigste erfaringene vi gjorde i prosjektperioden, var at tverrfaglighet er svært nyttig, men ikke nødvendigvis for alle og hele tiden. Det at både forskere og næringslivspartnere – etter å ha blitt kjent med prosjektet, deltagere og delproblemstillinger – blir selektive i hva de deltar på, bidrar til bedre ressursbruk og trolig også til at de som deltar er mer motiverte til å bidra i tverrfaglige diskusjoner. I motsatt fall, altså om alle må delta på alt, inkludert tema noen finner uinteressant, vil trolig være demotiverende og kunne lede til mindre inspirerende møter for alle.

Themistoklis Altintzoglou

Seniorforsker, Nofima

Gøril Voldnes

Forsker, Nofima

Geir Sogn-Grundvåg

Seniorforsker, Nofima