Makt til å an­kla­ge

Hersketeknikker

Nina Karin Monsen anklager i Morgenbladet Berit Ås for å blande sammen politikk og vitenskap, og skriver: «Mange må ha likt at forskning og politikk blandes sammen, og mene at det er i orden at forskningen står i politikkens tjeneste når det gjelder kvinner.» Dette er en ganske vanlig anklage mot feministisk forskning, og det finnes ingen fagtradisjon som har diskutert forholdet mellom politikk og vitenskap så mye som kvinneforskere har gjort.

Denne anklagen blir sjelden eller aldri rettet mot mektigere forskningsfelt eller forskere. Om forsker og professor Gudmund Hernes sa Frank Aarebrot til Dagbladet på nett at «han lærte seg Stortinget ganske fort, men det skulle bare mangle. Han skrev jo sin doktoravhandling om nettopp Stortinget». Ingen anklager Hernes sin forskning for å være politisk eller stiller spørsmål ved hans troverdighet som forsker.

Et annet eksempel er økonomiprofessor Victor Norman, som hadde en kort og famøs karriere som arbeids- og administrasjonsminister. Ingen spør professoren om han har problemer med å skille rollene som forsker og politiker. Dette er menn som har hatt langt større politisk innflytelse enn Berit Ås. Derfor er heller ikke kritikken til Nina Karin Monsen modig, men heller et symptom på maktens logikk.

Det er ingen tvil om at Berit Ås sine hersketeknikker har hatt gjennomslag, men jeg bruker ikke lenger begrepet «hersketeknikk». Det er ikke Ås sin feil, men heller det massive gjennomslaget og inflasjonen i bruken av anklagen.

Hersketeknikker får mennesker til å føle seg små og udugelige. Hersketeknikker er med på hindre folk i å være med og ta beslutninger og delta i diskusjoner som angår deres liv, fordi de føler seg for dumme, for små eller mangler det «riktige» språket.

Min reservasjon mot å anklage noen for hersketeknikker handler om at erfaringer, historier og følelser ikke blir satt inn i en større politisk sammenheng. Hvis diskusjonen om hersketeknikker forblir på et følende individnivå, blir det klamt. Kanskje begrepet rommer for mye og for lite på en gang. Teknikkene til Berit Ås oppsummerte kvinners erfaringer i mektige og mannsdominerte fora, og gjennomslaget handler om at de den gang var treffsikre beskrivelser av hva kvinner følte seg utsatt for.

På vinterseminaret i sosiologi med tema og tittel: «Sosiologien i krise?» var en av diskusjonene å finne treffende metaforer for vår tid. Ulrich Becks «risikosamfunn» var et eksempel som ble trukket frem. Det er vel noe slikt Berit Ås gjorde. Monsen hevder derimot at begrepet «Hersketeknikk» fikk bre seg, fordi det fantes (eller finnes?) en feministisk konspirasjon.

Monsen skriver om Ås: «Men hun har også passet godt inn i tidsånden. Hun har vært kvinnepolitisk korrekt, og bygget opp under konspiratoriske forestillinger. Hennes beskrivelse av mannen alene som herskesyk kunne gi penger og stillinger til kvinneforskningssentre. Dessverre har hun gitt både feminister og akademiske kvinner et urent våpen.»

Det å treffe tidsånden med et begrep er negativt i Monsens øyne. Mye kan sies om upresise begreper og beskrivelser, men jeg tror heller begrepet fikk gjenklang, ikke fordi det finnes en konspirasjon, men fordi det traff. Så får vi heller diskutere om det treffer like godt i dag, og i så fall hvorfor det ikke gjør det.

Hannah Helseth

Sosiolog og debattredaktør i feministtidsskriftet Fett