Mål­løs forsk­ningspolitikk

Det blir etter hvert kjedsommelig å høre politikere si at «budsjettene er større enn noen gang». Nesten alle budsjetter inneholder flere kroner enn tidligere, til og med forsvarsbudsjettene gjør det – og likevel er alle enige om at de er «mindre» enn før. Grunnen til at nesten alle budsjetter blir større er, foruten inflasjon, at det er flere nordmenn og mer velstand for hver nordmann enn noen gang tidligere i historien. Budsjetter må ses i sammenheng med produksjon, forbruk og velstand i samfunnet. For eksempel krever soldater og offiserer sikrere arbeidsmiljø, bedre kaserner, høyere lønn, og våpnene er ikke lenger AG-3 og «rødfis».

Skal man hevde at et område er prioritert i budsjettsammenheng (ordet betyr å gi fortrinn fremfor andre) må bevilgningene derfor øke mer enn den alminnelige velstandsutviklingen, altså mer enn brutto nasjonalprodukt, mens områder som øker mindre enn BNP ikke kan sies å være prioriterte. Et eksempel på et høyt prioritert område er helsevesenet, der har innsatsen som andel av BNP doblet seg fra 1995 til 2006. Som følge av et sterkt voksende BNP er innsatsen i kroner femdoblet, og likevel skal det visst bevilges mer penger.

Slik er det ikke med forskningsbudsjettene. I absolutte tall peker riktignok alle kurvene oppover (med unntak av næringslivets innsats), men i prosent av BNP har forskningsinnsatsen sunket siden 1995 på tross av at Stortinget har vedtatt et mål om at staten skal øke forskningsutgiftene til én prosent og næringslivet til to prosent av BNP innen 2010. Forskningsminister Aasland har redusert målene til «en stjerne å strekke seg etter», men vi strekker oss ikke, vi har fjernet oss fra målene.

I sin manglende vilje til forskning sier politikerne at en sammenligning med BNP er urimelig fordi oljeprisene, og dermed norsk BNP, øker så sterkt. Men holder vi oljen utenfor, og måler innsatsen som andel av fastlands-BNP, viser det seg at innsatsen ikke har økt da heller; den var for eksempel lavere i 2005 enn i 2003. Her skal næringslivet ha mye av skylden, selv målt i kroner stoppet økningen i deres forskningsinnsats nesten opp da skattefritak for forskning (skatteFUNN-ordningen) ble innført i 2001. Det er åpenbart at målet for næringslivet om å nå to prosent av BNP innen 2010 er helt urealistisk. Det er kanskje sant, som onde tunger sier, at skatteFUNN er populær bare som en del av næringslivets evige jakt på skattehull? Det er uansett svært vanskelig å forsvare eller forstå at næringslivets innsats har stagnert i en periode med eventyrlig økonomisk vekst. Sannsynligvis går det så bra med tjenesteyting og råvarerelatert produksjon, at det er mer penger å tjene der enn på kunnskap. Staten kan neppe vedta seg bort fra slike markedsmekanismer. Jeg tror heller ikke noe på å kaste mer offentlige forskningspenger etter et næringsliv som egentlig ikke er så interessert. Det er ikke først og fremst statlige subsidier av næringslivets forskning som mangler i Norge.

Statens rolle må være å bygge kunnskapssamfunnet stein på stein: en bedre skole, bedre universitetsutdanning, bedre og mer forskerutdanning, og bedre forskningsmiljøer i et bredt utvalg av disipliner. Kanskje har vi endelig begynt med skolen nå? Men ser vi på universitets- og høyskolesektoren er bevilgningene som andel av BNP lavere enn noen gang siden 1995, selv som andel av fastlands BNP har innsatsen sunket hvert år siden den såkalte kvalitetsreformen ble innført, og det synes ikke viktig om statsråden har hett Clemet eller Djupedal.

Den offentlige innsatsen for forskning har også falt som andel av BNP, og selv målt som andel av fastlands-BNP er styrkingen ubetydelig. Nå er det endog oppstått uklarhet om regjeringen har gitt opp målet om en opptrapping av offentlig forskning til én prosent. Er også dette bare blitt en «stjerne å strekke seg etter»? Dette er et direkte spørsmål som statsråden må kunne svare på. Basert på 2005-tall dreier det seg om om lag 6,6 milliarder kroner årlig. Dette er ikke spesielt ambisiøst. Kommer pengene vil vi kun bringe Norges totalinnsats opp på linje med EU-gjennomsnittet, men det er fremdeles klart dårligere enn i OECD.

Skulle regjeringen velge å oppgi målet på én prosent, snakker vi ikke lenger om å strekke oss etter stjerner, men om å redde stumpene. Da står vi uten mål, og regjeringen må lage en kriseplan for et mindre, mer kompakt forskningsnorge etter modell av Diesenkommisjonenes plan for forsvaret. Man må da konsentrere den offentlige forskningsvirksomheten om noen ytterst få institusjoner, og liksom overflødige militærleirer må for eksempel de nye «universitetene» rett i møllposen.

Analogt med at vår stående hær kun kan forsvare regjeringskvartalet klarer vi for tiden ikke engang å finansiere forskningen ved Norges eneste toppuniversitet. UiO er den eneste norske institusjon som klarer seg i internasjonale rangeringer, men glimrende forskningsgrupper som ville vært vel finansiert i andre land får avslag på sine søknader hos Forskningsrådet, avslagsprosenten for såkalte frie prosjekter er oppe i 90 prosent. Ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet satser man nå bare på noen utvalgte forskningsmiljøer, og Det medisinske fakultet har måttet konsentrere forskningsvirksomheten om enkelte utvalgte fagområder, slik at viktige sykdomsgrupper står uten akademisk kompetanse og forskning.

Kristian Gundersen er professor i molekylærbiologi ved Universitetet i Oslo.