Man skal få en sjanse

Tvang i psykiatrien

Marit K. Slotnæs etterlyser i sin kommentar 24. juni positive stemmer fra psykiatrien hvor tvang har hjulpet. Her er min stemme; jeg tilhører den pasientgruppen man sjelden hører noe fra, vi som ikke identifiserer oss med psykiatri, vi som for det meste lever normale og gode liv, men som også har opplevd å bli så syke at vi er blitt innlagt med tvang.

Dette innlegget er et dypt personlig innlegg jeg aldri trodde jeg skulle skrive. Jeg gjør det fordi jeg føler sterk uro hver gang denne debatten dukker opp og jeg leser medieoppslagene hvor de humane snakker om overgrep, alle artiklene illustreres med halvmørke bilder av senger med beltereimer.

Når jeg leser debatter om tvang i psykiatrien, husker jeg en liten hendelse fra sykehuset. Jeg husker den vennlige sykepleieren som fulgte meg til røykerommet. Jeg appellerte nettopp til verdigheten, jeg var et voksent menneske, jeg kunne vel tenne på min egen røyk. Hun var enig i det, og jeg grep fyrstikkesken skjelvende og forsøkte å tenne på meg selv.

Avisene skriver om det uverdige ved det å bli tvangsinnlagt. Jeg undres på om de som debatterer forstår hvor lite verdig det er å la mennesker gå til grunne i perioder de ikke klarer å ta vare på seg selv. Selvmord kan virke så renslig og smerteløst på avstand. I virkeligheten er undergang alene en forferdelig ting, smertefull og grusom.

Debatten er uredelig før man skjønner de faktiske konsekvensene av ikke å gripe inn hos alvorlige sinnslidende. Om du sier at hvert menneske må få velge sin egen undergang, selv når de er utilregnelige, og at du aldri selv ville gripe inn i selvmord eller utageringer hos de du elsker. Da skal jeg respektere det.

I statistikker om hvor mange som opplevde skjerming og tvangsvedtak i år x og år y, ligger det liksom en mørk sky av overgrep over hvert tall. Men jeg er også et av disse tallene. Nå er jeg et tall i tvangsstatistikken. Ellers ville jeg vært et tall i selvmordsstatistikken. Det er også et tall. Det er sant at jeg hatet å være tvangsinnlagt og opplevde det som et overgrep. For det er klart det er et overgrep å bli tvangsinnlagt. Det er klart det er en krenkelse og til tider nokså nedverdigende. Men for mange av oss som blir tvangsinnlagt er altså ikke alternativet mindre fornedrende. Tvang er heller ikke endelig.

Flere år etter min siste tvangsinnleggelse hender det jeg tenker på de som krenket mine rettigheter, og jeg gjør det nesten uten unntak med ømhet, fordi de reddet livet mitt, et liv jeg verdsetter så høyt når jeg er frisk. Og det er jeg jo nesten hele tiden.

Jeg er enig i at man ikke kan redde et menneske fra seg selv ? ikke i lengden. Jeg kan til og med sympatisere med aktiv dødshjelp. Men jeg tror også på dette at man skal få en sjanse. Man skal få en sjanse til å bli frisk fra psykoser og alvorlige depresjoner før man får bestemme noe så grunnleggende som sin egen død. Jeg er dypt takknemlig over at noen tvang på meg denne sjansen. Hver dag. Og jeg tror at bak tallene i tvangsstatistikken er det mange som meg.

Kvinne (30), Vestlandet