Mer ka­tol­ske enn pa­ven

Religion

Even Gran, journalist i Fritanke.no, kommer i Morgenbladet 27. juli med en ganske oppsiktsvekkende påstand: «En reelt skapende gud må nødvendigvis tilhøre virkeligheten, og dermed også være forskbar.» I dette må det ligge at den gode Gran ikke bare mener vitenskapen i prinsippet kan forske på alt det «virkelige», men at de fenomener vitenskapen ikke kan forske på heller ikke er virkelige. Mange ateister synes ha dette som underliggende premiss for sin argumentasjon, og det bør ikke bli stående uten kritikk.

Vi har respekt for vitenskapen – med god grunn. Men dens forførende muligheter gjør oss også lett blinde for dens grenser. I Die Zeit des Weltbildes (Oversett!) viser Martin Heidegger hvordan moderne vitenskap og derunder forskning med nødvendighet er et selvrefererende system: Et system som allerede hviler på en antakelse om hva som eksisterer – hva som er «virkelig». Innenfor dette området er det nødvendig å stille opp fenomenene som «forskningsobjekter». Når vi snakker om virkeligheten, må alle «virkelige» hendelser passe inn som representasjoner av spatiotemporale størrelser. Alle fenomener som måtte befinne seg utenfor dette «grunnrisset» av naturlige hendelser er naturlig nok upassende for naturvitenskapelige undersøkelser.

Dette gir seg dels til kjenne ved at naturvitenskapen nær sine yttergrenser «forvrenges», og gjør observasjoner som i sitt vesen strider mot det som vitenskapen i utgangspunktet bygger på. Vitenskapen selv kan altså ikke brukes til å overstige sine egne grenser. At vitenskapen så skulle kunne kreve «vitenskapelige» bevis fra disipliner som omhandler andre aspekter av virkeligheten er derfor absurd. Dette er noe ateisten bør ta spesielt inn over seg. Mens fysikeren som daglig beveger seg langs yttergrensene ofte ikke er fremmed for å se Guds hånd, er de som steller med det håndfaste gjerne mer naive i sin tro på vitenskapens fangvidde. Ofte ser man også en spesiell arroganse hos denne typen ateister. Dermed ender de på en grunn som er mer gyngende enn de troendes. For de troende avviser sjelden at også vitenskapen sier noe riktig om virkeligheten, på samme måte som Newton fortsetter å være relativt korrekt innenfor sitt område selv om det ikke er sant sett i forhold til fysikken etter Einstein. Ateisten derimot klynger seg til troen på at vitenskapen tilbyr en «teori om alt». Dermed ender han selv lett som en «troende» – en meget fanatisk sådan.

Vitenskapen er selvsagt ingen religion. Desto merkeligere er det at mange argumenterer som om den skulle være det. De vitenskapsreligiøse, med Richard Dawkins blant sine fremste profeter, fremstår til tider mer katolske enn paven. For selv om spørsmålet om hvordan universet har oppstått «i høyeste grad» er et vitenskapelig spørsmål, er det heller ikke bare det. Det tilhører i enda større grad metafysikken. Ikke den vitenskapelige metafysikken som har forfalt til kun å si noe om objekter og deres egenskaper, men til den metafysikken som spør etter de krefter – eller guder om man vil – som driver menneskene rundt i verden og som i siste instans også er deres opphav.

Heidegger gir et spark til den filosofien som har redusert kausalitet til rettlinjet årsak og virkning, og der Gud er redusert til en «første beveger» i denne kjeden. Dette sparket rammer for øvrig også teologien. For Gud, om han finnes – og dermed tilhører virkeligheten, trenger slett ikke være «forskbar» i den formen vitenskapen nødvendigvis må virke. Derfor bør man forlate snakket om bevisbyrder. Det er ikke snakk om å bevise Guds eksistens på den måten som vitenskapen beviser sine teorier. Dette burde være like klart som at vitenskapen selv ikke kan føre endelige bevis for sin egen realisme. Å forlange slike bevis burde være et meget flaut kategorimistak både for Richard Dawkins og for Even Gran.

Ole-Kristian Krukhaug

Filosof