Mindre tabloid – mer handling

I de siste årene har vi sett at debatten om utenlandske forskere ved norske universiteter fort kan ta fyr. Det er kanskje ikke overraskende når aviser som Morgenbladet bruker oppslag som «Historisk invasjon» (7. oktober 2016) eller Vitenskapsakademiet verter en paneldebatt om «Hvor mange internasjonale forskere Norge kan tåle» (18. Januar 2018). Tabloid eller ikke, leder en sånn debatt fort til polarisering og misforståelser.

Men fortjener debatten så mye bråk? På Vitenskapsakademiet var det selvsagt uenighet i panelet og i salen om konsekvensene av et økende antall utenlandske forskere ved norske universiteter. Samtidig ble det også sagt at internasjonale forskere er en gode som vi må ta vare på, og i slutten av debatten kom man med noen konkrete forslag. Vi vil gjerne bygge videre på dette og foreslå to tiltak.

For det første trenger vi et integreringsløft for utenlandske forskere. Et gjennomgående tema i debatten handler om språk- og kulturkompetanse. Om vi tar utgangspunkt i at vi ikke kan tenke oss et akademia der den best kvalifiserte ikke får stillingen på grunn av nasjonalitet, burde man sikre seg at de internasjonale forskerne lærer seg norsk språk og kultur best mulig, slik at de kan gjøre alle sine faglige og administrative oppgaver på linje med sine norske kolleger. Til syvende og sist må kvalifikasjonene telle i et ansettelsesforhold: forskning, undervisnings- og formidlingsevne, i tillegg til språk- og kulturkompetanse. Men vi kan ikke forvente at alle eller de fleste internasjonale søkere behersker norsk fra dag én.

Behovet for et integreringsløft gjelder ikke alle utenlandske forskere. En del er ansatt i «særnorske» fag (jf. nordisk litteratur, språk, historie, juss osv.) og er dermed allerede blitt vurdert på grunnlag av kompetansen deres i relevante norske forhold. Andre utenlandske har lært seg norsk ganske raskt og bidratt med formidling og undervisning på norsk. Men det er også mange som står utenfor, særlig de uten norske ektefeller.

Så hvordan kan vi sikre at alle får en grunnleggende kompetanse? Det er på tide at universitetene utvikler en infrastruktur som gjør det mulig for utenlandske forskere å lære seg språk og kulturkunnskap så raskt som mulig. Det kan bety bedre kartlegging av integrering hos forskere, norsk undervisning og tilrettelagt oppfølging (herunder muligheten til å ta språkkurs i arbeidstiden), bedre inkludering i universitetslivet og i det norske samfunnet, samt klarere språkkrav ved ansettelse. Istedenfor en vag forutsetning om at man må lære seg norsk i løpet av 2 år, kunne man tenke på planlagt og hyppig oppfølging.

Noen vil kanskje mene at et integreringsløft nok er mest tiltrengt innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, siden disse fagene er mest tilknyttet norsk kultur, historie og samfunn. Men vi tenker annerledes. Selv om de fleste kritikerne av internasjonalisering kommer fra HUMSAM, har disse fagene det laveste antallet utenlandske forskere (17-22%). Utfordringen med integrering er mindre, rent kvantitativt sett. I MATNAT og teknologi er andelen utenlandske (inkludert midlertidige) opp til 45%, og denne gruppen trenger også et integreringsløft. Det er viktig at disse forskerne kan formidle til den norske offentligheten (særlig med alt som foregår i den teknologiske transformasjonen), slik at de føler seg inkludert i Norge og får også mulighet til å nå lederstillinger. De viktigste avgjørelsene på universitetene og ellers i politikken tas alltid på norsk. Språk er makt, som man sier.

Men integreringen er tosidig. Et underkommunisert problem handler om Norges vansker med å tiltrekke og beholde de beste forskerne fra utlandet. Mange som har jobbet med sentre for framragende forskning og store forskningsprosjekter vet at det er vanskelig å få verdens toppforskere til å flytte til Norge. Og vi har nå sett saker når noen av dem reiser hjem fordi de, eller ektefellene, sliter med integrering, eller de finner mer attraktive jobber andre steder. Dessuten har debatten tilbragt enkle påstand om diskriminering mot utenlandske forskere. Kanskje må vi også stille spørsmål om hvor mange utenlandske forskere vi kan tåle å miste hvis vi ikke satser nok på integrering og gode arbeidsforhold – noe som ledelsen på UiO nå er bekymret for.

Dette integreringsløftet burde også gjelde innvandrere som har vokst opp i Norge eller tatt utdanningen sin her. Pussig nok er denne gruppen inkludert i statistikkene om utenlandske forskere, men de er underrepresentert i akademia. Et integreringsløft burde inneholde et utvidet syn på hvem de «norske» akademikerne er, og ta mer høyde for mangfold.

En rød tråd i debatten handler om hvorvidt utenlandske forskere utkonkurrer de norske, særlig på grunn av lange publikasjonslister. Men betyr det at man burde kvotere nordmenn i akademia, eller lage tilpassede stillinger som favoriserer de norske søkerne? Vårt utgangspunkt er at internasjonale utlysninger gagner det norske samfunnet og akademia. De utgjør en form for sunn konkurranse og bidrar til at de norske kandidatene må heve nivået for å nå opp i konkurransen.

I forbindelse med dette må man også se på hvordan konkurransenivået hos norske forskere kan heves. Det er oppsiktsvekkende at norske forskere som reiser utenlands ofte konkurrerer sterkere i de store ERC-søknader . De rapporterer selv at de kommer tilbake til Norge med « økt kompetanse og nye ferdigheter, utvidet nettverk, bedre kvalitet i forskningen, flere patenter, mer samforfatterskap og større gjennomslag. » (Forskningsbarometeret, 2014). Vi må derfor stille spørsmål om manglende forskermobilitet.

I tillegg må vi se på hvordan man kan styrke forskerutdanningen her på berget – særlig med tanke på engelskferdigheter, publisering og innsikt i nye pedagogiske metoder. Det er her at senior utenlandske forskere kan også spille en viktig rolle. Kanskje blir hun eller han en utenlandsk trener som får landslaget til å vokse opp, slik at norske kandidater slår de utenlandske i neste omgang? En god forsker, underviser og formidler, det være seg norsk eller utenlandsk, kan faktisk gjøre en kjempejobb for den neste generasjonens studenter. Det er det største løftet som vi alle i akademia må jobbe målrettet for.

Malcolm Langford, professor, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo

Giuliano D’Amico, førsteamanuensis ved Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo