Mohamed Abdi om Erna Solbergs feilgrep

Jeg har stemt i norsk stortingsvalg tre ganger. Dette lave antallet gjør sikkert leseren oppmerksom på at jeg ikke er så gammel. De to første gangene stemte jeg de rødgrønne og de folkene jeg stemte på, kom inn. Den tredje gangen stemte jeg på de borgerlige, og de vant.

Jeg er klar over at i Norge er det litt tabu å fortelle hva man stemmer på, mer tabu enn det å snakke om sexlivet sitt. Eller, det er ihvertfall det NRKs komiserie Svart humor formidler. Pogramlederen drar til Majorstuen og til Grønland i Oslo og spør tilfeldige mennesker på gaten om hva de stemte på og når de debuterte seksuelt. Nordmenn på Majorstuen sier at det de stemmer er «en privatsak». På Grønland derimot, forteller ikke folk bare hva de har stemt, de blir nærmest valgkampmedarbeider på tv for partiet de stemmer på.

De siste fire årene har jeg fulgt med, ikke bare på de borgerliges politikk, altså det de har gjort og gjennomført av reformer, men også deres retorikk og væremåte. Og gang på gang har jeg fått bekreftet at vi ikke har en borgerlig regjering, men en høyrepopulistisk regjering – hvor det største partiet, Høyre, fremstår som velmenende støtteparti til den mest høyrepopulistiske fløyen i Fremskrittpartiet, som også har tatt styringen over sentrale departementer.

Jeg har sett hvordan hykleri nærmest er blitt en borgerlig dyd for sentrale høyrepolitikere som for bare fem år siden hadde et helt annet standpunkt til Frps retorikk og politikk. Da statsministeren avla norske muslimer som feiret Eid et besøk forrige uke, mente mange at dette var en positiv anerkjennelse av den største religiøse minoriteten i vårt samfunn. Det eneste jeg tenkte, var: «Nå får vi enda et innblikk i Høyres manglende anstendighet og feighet.»

Det skal sies at ytre høyre-nettsteder heller ikke likte Erna Solbergs Eid-besøk. Et av nettstedene kaller til og med statsministeren for «Islamistenes statsminister». Men målestokken slike grupperinger bruker, er for snever til å bruke plass på her. Min kritikk handler om Solberg og Høyres unnvikenhet i denne regjeringsperioden – for samtidig som hun oppmuntrer alle oss nordmenn til å jobbe mot splittende, ekskluderende og polariserende retorikk, tar hun ikke tak i sin egen regjeringspartners bidrag til nettopp slik retorikk. Det hadde holdt for Solberg å ta en titt på Frps Facebook-side for å se den samme retorikken hun advarer mot. Frp, som siden valget i 1987 har spilt «innvandrerkortet» (det falske Mustafa-brevet), har igjen tilkalt kommunikasjonskavaleriet sitt og kjørt på med plakater som viser brennende biler i Bulgaria, flyktninger som ønsker å ta velferden din og skumle kvinner med niqab. Med tekst som: «Dette skal vi ikke ha i Norge! LIK OG DEL!»

Som Solberg selv har skjønt: Språk har mye å si. Man kan avfeie alt dette med å si at det er valgår og at Frp bare «slår seg litt mer løs» enn det de vanligvis gjør. Men de som har fulgt med på den borgerlige regjeringen de siste fire årene, har mistet tellingen på antall ganger Høyres regjeringspartner har gjort sitt ytterste for å vinne NM i splittende, ekskluderende og polariserende retorikk. Og så går Solberg til vanlige norske borgere og belærer dem om at slikt er noe vi bør jobbe mot? Hun kan snu seg – i det minste en gang iblant – mot sine egne statsråder og fortelle dem at de skal skjerpe seg og ikke nøre opp under fremmedfrykt. At de må slutte å angripe folks norske identitet, at de må legge fra seg kvikklunsjen de gumler i seg og forstå at norskhet i 2017 er mer enn det du spiser, at den ikke er forbeholdt Kari og Ola Nordmann, men kommer i mange forskjellige former og farger.

For slik retorikk er først og fremst høyrepopulistisk og ikke borgerlig. For å forstå høyrepopulisme, må vi forstå det man kaller mainstreamhøyres forhold til høyrepopulismen det siste tiåret. Ifølge Jan-Werner Müller, den tyske statsviteren og forfatteren av Hva er populisme?, er det mainstreamhøyre som bidrar til å gi høyrepopulister makt. Ved å ta dem inn i varmen og gjøre dem til regjeringspartnere – og ved å akseptere deres premisser, narrativer og virkelighetssyn. Mainstreamhøyre har slik bidratt til at brexit ble en realitet, at Trump vant og at man til tider ikke ser forskjell på det klassiske franske høyrepartiet UMP og Front National. Også i Norge aksepterer sentrale og vanligvis sindige Høyre-statsråder populistiske premisser når de i sosiale medier skriver: «Selvfølgelig burde barn i norsk skole snakke norsk!»

Er det noen som har hevdet noe annet noen gang? Hvorfor er en slik populistisk utblåsning fra kunnskapsministeren nødvendig? Er det for å stjele velgere fra Frp?

Erna og Høyre har tatt Frp inn i varmen, og fire år senere så prøver man å fremstille Frp som et anstendig og seriøst regjeringsparti, som nå har overbevist alle om at det ikke bare er et opposisjonsparti. Man forventer faktisk mer av et parti som søker en ny regjeringsperiode og mandat fra norske velgere. Erna Solberg har en justisminister på laget som fortsatt ikke har avklart sitt syn på rettighetene til vårt nasjonale urfolk (samer), en ekskluderingsminister og en oljeavhengig oljeminister, for å nevne noen få eksempler.

Derfor lurer man – som en borgerlig velger – på hvor det ble av den moderate, sindige og borgerlige høyresiden. Er den spist opp av høyrepopulismen – etter bare en regjeringsperiode?

Mohamed Abdi

Lærer og skribent