Musikk, pedagogikk og Wigestrand

Gjertrud Pedersen >/B>har rett når hun sier at det finnes improvisatoriske elementer og lekende musikere innen begge leire som Wigestrand forsøker å skille; partiturmusikk og improvisasjonsmusikk. For meg har likevel Wigestrand satt fingeren på et viktig, men kanskje ømt punkt. Vi må på ett eller annet tidspunkt avgjøre om vi synes musikken skal gå inn via øynene eller ørene. Å begrense musikkundervisning til å være tolkning av notebilde virker helt absurd på meg. Det blir som om vi skule bære med oss et manus å lese fra i samtale med andre mennesker. Manus kan være godt å ha der, i tilfelle man mister tråden når man vil si noe viktig. Som i en konsertsituasjon med komplisert musikk. Men det er liten tvil om at man formidler musikken best når man slipper å ha notene foran øynene til enhver tid. (Også her finnes unntak, selvfølgelig. Jeg husker MJQ’s mangeårige leder, John Lewis. Han spilte alle sine pianosoli rett fra bladet, og slapp aldri notene av syne. Til forskjell fra kollega Milt Jackson, som jeg aldri har sett med en blekke.)