Myhre overfortolker min anmeldelse

HISTORIE I Morgenbladet 5. januar tar professor i historie Jan Eivind Myhre til motmæle mot min anmeldelse av Kim Helsvigs bok om Kunnskapsdepartementets historie 1945–2017. Myhre var leder av bokkomiteen for dette prosjektet.

At professoren identifiserer seg med Helsvigs produkt, er forståelig. Når han påstår at anmeldelsen inneholder «noen stygge og dårlig funderte påstander og insinuasjoner», som han mener det er behov for å korrigere, glemmer han at han er part i saken. Myhre overfortolker min anmeldelse.

Ifølge professoren er mitt store poeng at forfatteren har vært i lomma på departementet. En ting er at jeg aldri ville ha brukt et slikt uttrykk. Mitt anliggende var å vurdere om Helsvigs historie om Kunnskapsdepartementet er god eller dårlig, om den har mangler, om det finnes skjevheter i fremstillingen og så videre. Et relevant kriterium ved vurderingen er at både oppdraget og pengene kommer fra departementet selv. Hvordan kan man da best ivareta forskerens faglige autonomi og uavhengighet? For tette bånd til oppdragsgiver må unngås.

I forordet står det at Helsvig redigerte departementets festskrift da departementsråd Trond Fevolden gikk av i 2016. En anmelder som ikke hadde reagert på det, ville ikke ha gjort jobben sin. Myhre skriver til Helsvigs forsvar at han nærmest bare hadde en teknisk sammenbindende rolle. Undervurderer ikke Myhre da redaktørens funksjon? For å unngå spekulasjoner om en mulig rolleblanding, burde Helsvig uansett ha latt være å påta seg oppgaven som redaktør for festskriftet til en av de aller viktigste kildene i boken.

Myhre synes visst også anmeldelsestittelen – «Ja vel, herr departementsråd» – er for drøy. Etter min mening er den to the point om departementets sterke mann gjennom et kvart århundre. Tittelen refererer spesielt til Helsvigs setning på side 237 i boken: «Clemets arbeid sammenfalt godt med departementsråd Trond Fevoldens målsettinger.» Jeg spør: Hvem er departementets sjef?

Denne anmelderen er kritisk til bokkomiteer ved oppdragsforskning. Det viktigste ankepunktet i dette tilfellet er at to ekspedisjonssjefer med fartstid i departementet helt tilbake til 1980- og 90-tallet har vært medlemmer. I flere omganger underveis i prosjektet har de lest, kommentert og rimeligvis også kritisert deler av Helsvigs fremstilling av historien som de selv har vært med på å skape.

I anmeldelsen skriver jeg: «Det er uklart når og på hvilken måte [Helsvig] fikk oppdraget med denne boken, men det skjedde en gang før departementets 200-årsjubileum i 2014.» Myhre tror av en eller annen grunn at jeg her insinuerer et eller annet «om ansettelsesprosessen» (hvor var han i så fall ansatt?). Det jeg gjør er kun å informere leseren om at forfatteren ikke har opplyst noe om dette. Ved et slikt forskningsoppdrag er det vanlig å redegjøre for forutsetningene for prosjektet.

Etter en nøye gjennomgang av utgivelsen var og er min konklusjon at den blant annet burde ha løftet frem mer om de indre rivningene i departementet. Det ville ikke alle ansatte ha vært like begeistret for. At Trond Fevolden hadde innsigelser mot boken da den ble lansert, har neppe noe med det å gjøre.

Per E. Hem

Forfatter og anmelder av sakprosa

PerE. Hem

Statsviter, har skrevet biografien Megleren Paal Berg (2012). Litteraturkritiker i Morgenbladet.