Myter om mellomkrigstiden

I disse dager er det hundre år siden seierherrene fra første verdenskrig var samlet i Paris for å meisle ut fredsbetingelsene med krigens tapende parter. Når det i dag skrives mye om mellomkrigstiden er det likevel ikke hundreårsjubileet som er årsaken til interessen, viktigere er de mange likhetene og parallellene mange mener å finne mellom vår egen samtid og årene mellom de to verdenskrigene. Det de fleste av disse analysene imidlertid har til felles, er at de tar utgangspunkt i den tradisjonelle beskrivelse av fredsavtalene som historiske feilsteg, og tidsepoken som fulgte som en nedadgående spiral med andre verdenskrig som et uunngåelig endepunkt. Dette svekker analysene, ikke minst når det gjelder hvilken lærdom man kan trekke fra en slik sammenligning.

Den etablerte fortellingen om mellomkrigstiden har de siste tiårene blitt utfordret av en rekke historikere som ikke bare avviser en ensidig årsakssammenheng mellom Versailles-traktaten og utbruddet av andre verdenskrig, men som også har fattet interesse for sider av både fredsavtalene og mellomkrigstiden som inntil nylig har fått lite oppmerksomhet. For fredsavtalene handlet om mer enn straff og urimelige vilkår og de fleste historikerne vil i dag støtte Zara Steiners påstand om at: «The Treaty of Versailles was unquestionable flawed, but the treaty in itself did not shatter the peace that it established". Det er nemlig flere sider ved avtalene og starten på 1920-årene som ikke taler for en «uunngåelig krig». En ting er at mange av vilkårene ble moderert i løpet av de første årene, et annet og vel så viktig element var at avtalene også inneholdt paragrafer om etableringen av nye internasjonale organisasjoner og institusjoner som skulle sikre freden i årene som fulgte.

Det meste kjente i så måte var etableringen av Folkeforbundet, en organisasjon den amerikanske presidenten Woodrow Wilson hadde skissert opp allerede mens krigen fortsatt pågikk. Wilson var overbevist om at det måtte etableres en ny verdensorden i kjølvannet av krigen hvor mindre nasjonalstater erstattet de store imperiene, og en ny arena hvor disse statene kunne møtes for å løse sine uoverensstemmelser ved hjelp av fredelige virkemidler. I dette lå også etableringen av en permanent internasjonal domstol som skulle dømme i internasjonale tvister, og som sammen med Folkeforbundsrådet skulle sørge for at det var internasjonal rett – og ikke et lands militære muskler som skulle avgjøre uenigheter land imellom.

Folkeforbundet hadde en struktur som ligner på FN og hadde også noen av de samme svakhetene. I dette ligger noe av forklaringen på den tradisjonelle fremstillingen av Folkeforbundet som et mislykket politisk prosjekt: Den ble handlingslammet i konflikter som involverte rådsmedlemmene, og klarte ikke å demme opp for de totalitære regimene på fremmarsj i 1930-årene. Folkeforbundet var imidlertid mer enn kollektiv sikkerhet, og drev med alt fra bekjempelse av epidemier til minoritetsbeskyttelse, vitenskapelig samarbeid og humanitært arbeid. Innenfor disse feltene ble det også gjort store fremskritt som har hatt betydning langt utover de årene organisasjonen levde. Den kanskje viktigste kontinuiteten handlet allikevel ikke om den rent organisatoriske, men om mennesker og ideer.

For Folkeforbundet ble et samlingspunkt for en generasjon menn og kvinner som trodde på en ny liberal verdensorden hvor åpent diplomati skulle erstatte hemmelige allianser, hvor internasjonal rett skulle erstatte stormaktsdominans, og hvor nye små nasjonalstater skulle erstatte de store imperiene hvor nasjonale minoriteter ofte ble undertrykt. Folkeforbundet ble også en arena hvor disse ideene ble omsatt til handling av driftige individer som for eksempel Fridtjof Nansen. Han var imidlertid langt fra den eneste, og heller ikke den eneste nordmannen. Eric Colban ledet blant annet Folkeforbundets minoritetsseksjon gjennom hele 1920-årene, hvor han arbeidet for å trygge rettighetene til eksisterende og ikke minst nye minoriteter som hadde oppstått da Europas grenser ble trukket opp på nytt i 1919.

Både Folkeforbundet og den nye internasjonale domstolen i Haag var blitt skrevet inn i Versaillestraktaten, men fred handlet ikke bare om hvordan nasjonene skulle løse konflikter seg imellom – det handlet også om sosial rettferdighet. Fredsmeglerne i Paris hadde innsett at de var nødt til å tilby verdens arbeidere en tredje vei mellom fullstendig frisluppen kapitalisme og væpna revolusjon. Resultatet var etableringen av den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen, ILO. Her ble trepartssamarbeidet, ofte noe feilaktig referert til som «den norske modellen», etablert i 1919, hvor representanter for arbeidsgivere, arbeidstagere og myndigheter fikk en felles internasjonal arena for regulering av arbeidslivet. Norge var tidlig med, og allerede i organisasjonens første år ble det etablert ILO-konvensjoner knyttet til alt fra forbud mot barnearbeid og blyholdig maling, til sikring av organisasjonsfrihet, minstelønn og yrkesskadeerstatning. Dette er konvensjoner som i mange tilfeller fortsatt er gjeldende i dag.

I løpet av 1920-årene ble det med andre ord gjort store fremskritt når det gjaldt politisk avspenning, arbeideres rettigheter, frihandel, minoritetsbeskyttelse, og internasjonal rett. Hvorfor dette ble valgt bort i møte med økonomiske og politiske kriser i 1930-årene finnes det mange forklaringer på, men at svaret alene lå i fredsavtalene etter første verdenskrig eller Folkeforbundets forfatning er noe de fleste i dag er enige om at ikke stemmer. Folkeforbundet, som FN, baserte seg på at medlemsstatene så det som ønskelig å forholde seg til avtaler som ble gjort og vedtak som ble fattet, ikke i frykt av militære sanksjoner, men fordi de faktisk så seg tjent med et verdenssamfunn styrt gjennom samarbeid og internasjonal rett. Fred har aldri bare handlet om avtaler, allianser eller organisasjoner – men om menneskers vilje til fred. Både i mellomkrigstiden og i dag.

Mads Drange

Forfatter og historiker. Siste bok «Hatet som vant. Europa mellom to verdenskriger», Pax 2019.