Når innpakningen teller mer enn innholdet

Jaget etter forskningspoeng i akademia gir seg uheldige utslag. Solveig Østrem skriver om dette i en kronikk 13. oktober: «Vi forsker ikke på nivå 1 eller 2 eller 3. Vi forsker, simpelthen». Her peker hun på risikoen ved at det som teller, er det som kan telles. Når det blir slik, mister vi det vesentligste av syne.

Det er sikkert mange som har erfart at små barn kan bli mer opptatt av innpakningspapiret enn selve gaven. Det kan være litt morsomt og søtt. Men når man viderefører dette på akademisk nivå, er det ikke morsomt lenger. Da blir det farlig.

Tenk deg at du i samarbeid med noen anerkjente forskere har gjennomført et forskningsprosjekt med svært interessante resultater. Dere bestemmer dere for å publisere disse resultatene i en bok for å få mulighet til å gå i dybden på de viktige funnene og ikke være nødt til å korte ned i et artikkelformat. Dere velger et forlag som har gode prosedyrer for å sikre at den vitenskapelige kvaliteten blir ivaretatt.

På bokens bakside skal det skrives en tekst som forteller litt om hva boken handler om og hvem den henvender seg til. Hvis du tenker at dette viktige forskningsarbeidet burde gjøres kjent for studenter – ja, da har du bommet totalt! Da er det stor sannsynlighet for at forfatteren mister de vitenskapelige poengene som er blitt akademias måte å anerkjenne forskning på. Da blir boken ikke lenger å anse som «vitenskapelig», men som en «fagbok» – og den regnes kun som formidling og genererer ikke vitenskapelige poeng.

En forsker er avhengig av vitenskapelige poeng for å ikke miste tid til forskning og for å ha mulighet til å gjøre videre karriere innen akademia. Et forskningsarbeid er tidkrevende, ressurskrevende og tidvis svært anstrengende. Hvis ikke vi får belønning i form av poeng har vi nærmest arbeidet forgjeves. Derfor skriver vi ikke for studenter. Vi kan i hvert fall ikke skrive bak på boken at vi gjør det.

I vårt kunnskapssamfunn er forskning en av bærebjelkene. Dersom forskere blir målt på ytre indikatorer og det hele blir en jakt på poeng, vrir vi oppmerksomheten bort fra det som er viktig. Det vi burde være opptatt av, er det vitenskapelige innholdet, om forskningen er relevant, om den bringer oss videre i søken etter å forstå kompliserte samfunnsmekanismer, om den åpner for debatt og ny innsikt. Overfladiske indikatorer som kan krysses av på et skjema, gir oss ikke svar på det.

Anne Greve