Nasjonalarv ved en korsvei

Mennesket har til alle tider forholdt seg til fortiden. Vi opphøyer, minnes, ødelegger og glemmer den. Nasjonsbyggingen på 1800-tallet har for eksempel gitt oss de «urnorske» bildene av heroiske vikinger og bondeidyll. Mellom ruvende fjell og fruktbare daler lå identitet og tilhørighet. Kulturlandskap kan med andre ord gi oss historisk forankring, og mulige svar på flere av «de store spørsmålene».

Ødeleggelse av kulturminner – kulturarv som terrormål – skaper kaos og rammer samhold, men hva gjør vi når kulturarven her hjemme er under press? Har fortidens landskap en plass i det moderniserende samfunnet? Det er slike spørsmål som nå dukker opp, etter at det i oktober ble kjent at Statsbygg har solgt Åker gård, det tidligere hovedsetet for Innlandet, til BKM Hamar, kjent som «Smiths venner».

Mot inngangen av 1000-tallet utfoldet det seg et maktspill, en kamp om kronen, der det gjaldt å ha gode kort på hånden og gjerne et ess i ermet. Spillbrettet var langstrakt, hadde omfattende fjellformasjoner og et intrikat nettverk bestående av fjorder, elver og innsjøer. For å stå støtt på brettet sikret rikskongene seg kontrollpunkter fra kyst til innland. På området som skulle bli byen Hamar, cirka 3 kilometer fra Åker gård på Ridabu, oppretter Harald Hardråde myntsted, kongsgård og kirke. Dette administrasjonssystemet ser vi også i Oslo og Nidaros. Åker gård konfiskeres av kongemakten, blir kirkegods ved bispesetets opprettelse på Hamar i 1152–53 og krongods under reformasjonen.

Åker gård har med andre ord vært på manges hender. Siden 2004, da Vernepliktsverket flyttet ut, har eiendommen stått tom, og i november 2016 la Statsbygg gården ut for salg. Etter mye om og men mellom kommune og stat, og hodebry grunnet prislappen på 19,7 millioner, havnet gården igjen over på nye hender, denne gangen BKM, Smiths venner.

Atter en gang skal det bli liv i bygningene. Men BKM har fått mer for pengene. De overtar ikke bare «gården» som sådan, men bygningsstrukturer fra så tidlig som 200-tallet, minner som glitrer i gull etter et ressurssterkt dynasti, og etter reisende og gårdbrukere som har formet landskapet. Gårdens rikholdige jord, laget med mennesker og deres historier er med andre ord en del av kjøpet. Et nytt kapittel i Åker gårds liv må nødvendigvis også bety et nytt kapittel for gårdens mer usynlige bestanddeler.

På grunn av blant annet maktsentralisering utvikles enkelte bosetninger i jernalderen til å bli såkalte «sentralplasser». Disse fungerte som sentra i større regioner, og har vært samlingspunkt for handelsvirksomhet, kultisk aktivitet og politiske virksomhet. Antall sentralplasser i Norge kan telles på fingrene, og at Åker føyer seg inn i rekken gjør gården og området til en del av en eksklusiv klubb.

Praktgjenstandene fra Åker-funnet, og den merkverdige Åker-spennen, har fungert som Åker gårds «ansikt utad». Åker-spennens utforming viser dyr og mennesker i et flettverk. Dette formspråket ble forstått i store deler av Europa som et maktspråk i yngre jernalder. Den forgylte beltespennen er nærmest unik i nordisk sammenheng, men har paralleller blant annet i den overdådige båtgraven fra Sutton Hoo i England. Åker-funnet har vært en del av Kulturhistorisk museums forførende og blendende «skattekammer». Tilbake har det stått en gård og en kontekst som har forsvunnet mellom to stabbur.

Utbyggingen av veinettet og boligfelt, samt jordbruksaktivitet, har gjennom årene endret landskapet rundt Åker gård. Historiker Gerhard Schøning beskriver i sin reiseberetning fra 1775 at Åker-området var så rikt på gravhauger at han ikke maktet å telle dem alle. I dag står storhaugen på Elvsholmen som et minne om et svunnet rike og om det sosiopolitiske spillet som Åker-spennen har vært en brikke i. Likevel må vi anerkjenne at endring og forfall også er en del av kulturlandskapets historie, og at prosessen kan gi innsikt i nyere tids forståelse av fortiden.

Fra maktsentralisering i jernalderen til opprettelsen av et av de første bispedømmene i landet, har Åker gård vært et solid spillkort. Denne delen av Hedmarks historie har med tiden vært med på å definere regionalt samhold, men har også forankring i vår felles, nasjonale identitet. Staten har valgt å la gården og forvaltningsansvaret gå over til private hender. BKM Hamar har sagt at de ikke ønsker å «lukke porten» til stedet (Hamar Arbeiderblad, 2. oktober), men hvordan gården og dens historie skal forvaltes gjenstår å se.

Vi forholder oss altså til fortiden, bevisst og ubevisst, og minnene formes av de valg vi tar. På den måten er også glemsel en årsak til press. Kulturarv, og arkeologien, er ikke et isolert fenomen bak glassmontre. Disse lagene med historier utgjør landskapet vi ferdes i hver dag, både utenfor og inne i oss selv.