Nei, studenter er ikke late

I Morgenbladet 9. mars skriver Civitas Lars Kolbeinstveit om seg selv som eksempel på hvorfor skolepenger og fordyrende utdanning er gode incentiver for økt gjennomføring blant norske studenter. Premisset om at studenter bør betale mer som løsning for å øke gjennomføringsgraden i norsk høyere utdanning, er jeg fullstendig uenig i.

At Kolbeinstveit bruker sin egen latskap under studiene som anekdotisk bevis får stå for hans egen regning. Det samme hans manglende tro på at studenter tar bevisste valg fremfor å blindt traske dit de økonomiske incentivene leder dem. Argumentet om at en studieavgift på toppen av studielånet fra Statens Lånekasse skal bidra til å øke gjennomføringsgraden i høyere utdanning er for meg noe uklart, eller enda mer uforståelig øke mangfoldet. Dagens unge voksne sitter allerede igjen med hundretusenvis av kroner i gjeld etter en endt mastergrad. Hvorfor tror en ikke at ønsket om å skaffe seg kunnskap, kompetanse og øke sine muligheter i arbeidslivet er insentiv nok for en student?

Norsk studentorganisasjon mener at gjeldsbyrden er direkte avskrekkende for kommende studenter og er med på å skape barrierer for mangfold i høyere utdanning. Om vi ønsker flere med ulike bakgrunner inn i norsk høyere utdanning er det ikke en løsning å gjøre utdanning dyrere. NSO har mange forslag til hvordan vi kan få en mer mangfoldig studentmasse og skulle ønske at den lave sosiale mobiliteten inspirerte Kolbeinstveit til å se på hvordan dette problemet kan løses. Skolepenger forsterker problemet fremfor å løse det.

Kolbeinstveit mener han hadde blitt like dannet og vært en bedre student dersom han hadde betalt en avgift for å studere. Det kan godt være. Vi mener derimot at flere barrierer til høyere utdanning ikke gjør de fleste av oss noen tjeneste. Mer mangfold i høyere utdanning er ønskelig for, ja nettopp, dannelsen. At folk kan få bryne seg på andre perspektiver enn de er vant med er noe som høyere utdanning bør kunne tilby.

Jeg ønsker gjerne å ta en debatt med Kolbeinstveit og Civita om hvordan vi kan få et enda større sosioøkonomisk mangfold i akademia, men da må forslaget om skolepenger vekk fra bordet. Det ene eksempelet som alltid brukes er fra Storbritannia, hvor vi ser økt mangfold i samme tidsrom som man innførte skolepenger. Men da er det bare noen fakta Civita alltid «glemmer», nemlig at i samme tidsrom innførte regjeringen stipender til de fra dårlige sosioøkonomiske kår. Kanskje vi heller skal diskutere mer stipend og ikke skolepenger!