Ny verden

Burde vi gi kvinner moderate incentiver til å få barn med høyere IQ? Det diskuterer jeg i en den korte fagartikkelen «Bright New World» i Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics. Jeg konkluderer med at vi kanskje bør det, gitt at IQ i sum er et gode, og at det er arvelig. I Morgenbladet synes min «kanskje» å ha blitt forvandlet til helhjertet støtte. «Vil avle frem høy IQ» står det på forsiden. Siden har kritikken haglet.

Steingrimur Njalsson skriver at han forstår IQ som evne til «teknisk og matematisk problemløsning», og spør om jeg tror at «alle sosiale fremskritt er utslag kun av intelligens». For det første er intelligens mer enn teknikk og matematikk: intelligens er evnen til å se sammenhenger, forstå systemer, forutsi konsekvenser og utfordre ideer. For det andre har jeg ikke hevdet at intelligens er det eneste som driver fremskritt. Jeg har bare hevdet at intelligens i sum er et gode: intelligente er mer produktive, mindre overtroiske og mindre voldelige og, ja, intelligens driver fremskritt. Njalsson hevder at EQ (emosjonell intelligens) også er viktig. Jeg er enig, men heldigvis er IQ og EQ positivt korrelert.

Ina og Henning Herrestad spør om jeg, like gjerne som å fremme intelligens, ville fremme flere jentebarn, da kvinner er mindre voldelige og kriminelle. Parallellen halter nok litt, all den tid intelligens i større grad er et ubetinget gode enn hva kvinnelighet er, og selv om flere kvinner kanskje ville ha senket voldsnivået, kan man jo spørre seg om det også ville ha senket konfliktnivået. Uansett: jeg er åpen for at en større kvinneandel kan være et gode for et samfunn. Skulle det være en absurd konklusjon?

Lena Lindgren, i en omfattende kommentar, løfter debatten fra IQ spesielt til transhumanisme generelt. Transhumanisme er ideen om at vi bør søke å bruke teknologi til å forbedre mennesker hinsides dagens nivå, ved å skape vesentlig lengre livsspenn, mer lykke, mer empati og mer intelligens. Lindgren skriver at ifølge transhumanister bør nåtidige teknologier vurderes på lik linje med fortidige (et kunstig hjerte er ikke mer «kunstig» enn en skrivemaskin), og naturlig/ikke-naturlig-skillet bør forkastes. Det er gode observasjoner. Jeg er likevel ikke sikker på om jeg forstår Lindgrens videre kritikk. Hun beskriver transhumanisme som «utilitarisme på speed». Men transhumanister kan like gjerne være dydsetikere eller deontologer.

Hun skriver at transhumanister driver med det hun kaller «moralmatematikk». Men det Lindgren viser til som «moralmatematikk», er ikke annet enn etisk resonnering. Det er sant at transhumanister veier ulike forhold mot hverandre og søker å trekke en konklusjon, men det gjør alle som driver med praktisk deliberasjon. Transhumanister flest tror ikke på nøyaktig tallfesting innen etikken. Hvorfor skulle de det?

Som et eksempel på transhumanisme diskuterer Lindgren en tenkt teknologi som kan få fingrene til å bevege seg fortere. Men hva slags nerdete transhumanisme er det? Det transhumanister flest er opptatt av, er ikke treg fingerhastighet, men onder som at 100 000 mennesker dør hver dag eller at menneskeheten kan utslette seg selv.

Stadig flere transhumanister er primært opptatt av menneskers brutalitet. Én ting er kriger. Noe annet er den dagligdagse brutaliteten, som er så nær at vi knapt ser den. Det er helt vanlig at en familie drar på fisketur en søndag. Det innebærer at de finner kos og idyll i å tre kroppen til en mark – antagelig et sansende, følende, vesen – inn på en spiss metallkrok, så den får massive indre blødninger. Så bruker de den til å fange en fisk som de løfter opp av vannet med kroken gjennom munnen. For alt vi vet, kan det gjøre like vondt for fisken som det ville ha gjort for oss. Vi og fisk har samme smertefibre.

Men vi bryr oss ikke om fisken, annet enn som mat og underholdning, for vi har evolvert som reproduksjonsmaskiner på den afrikanske savannen. Evolusjonsmessig er det likegyldig om vi skader, så lenge skaden ikke treffer oss og våre nærmeste. Transhumanister håper at vi, gjennom teknologi, kan klare å løfte oss over det evolusjonen har gitt oss.

Kanskje, vil noen hevde, ligger det ingen store teknologiske gjennombrudd foran oss, bare småflikking på det vi allerede har. Jeg tviler imidlertid på at teknologiutviklingen blir mindre de rivende neste 200 årene enn de foregående 200 årene. Jeg tror bioteknologi, nanonteknologi og datateknologi sammen vil endre mye, inkludert trekk ved våre kropper og våre sinn. Da må vi spørre oss i hvilken retning vi vil styre utviklingen. Transhumanister vil styre utviklingen i retning av lengre livsspenn, mer lykke, mer empati og mer intelligens. Hvor vil Lena Lindgren heller styre utviklingen?

Ole Martin Moen er postdoktor i etikk ved Universitetet i Oslo.