Ny­norsk på norsk?

Oversettelse

De siste ukene har Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen tatt til orde for å oversette norske klassikere på nynorsk til bokmål. Hadde hensikten vært å ta tospråkssituasjonen opp til debatt, ville han hatt et interessant poeng; det er betenkelig at vi etter tilnærmingslinjens sammenbrudd ser ut til å ha slått oss til ro med føringer som hadde tilnærming som forutsetning og som mål. Uten en slik tilnærming opprettholdes kunstige og vilkårlige skillelinjer som hemmer mer enn de fremmer nyanserikdommen i norsk språk.

Slik sett ville det ikke være helt utidig å stille spørsmålet: Hvis vi virkelig ønsker å beholde to offisielle utgaver av det samme språket, og vedbli med å dyrke dem i deres forskjellighet, hvorfor ikke oversette fra det ene til det andre, slik vi gjør det mellom andre språk? Men redaktørens anliggende er ikke retorisk eller problematiserende: Han mener det faktisk.

Nå vil nok de færreste bestride varsomme moderniseringer av våre gamle klassikere, hva enten det nå er Holberg eller Sivle. Det handler om utbredelse og tilgjengelighet. Men å rykke hele språkføringen opp med rot, slik van der Hagen tar til orde for, får meg uvegerlig til å tenke på den hederlige riksmålsmannen Ernst Sørensens hjertesukk over de departementale samnorskstrevernes «oversettelser» av riksmålsklassikerne. Vi lot oss plukke for «alt det våre skapende sprogkunstnere efterhvert hadde opparbeidet av levende norsk sprog», mente Sørensen.

Men for ham var ikke nynorsken som sådan et problem. Tvert imot så han den som en språklig berikelse, som han mente riksmålet måtte være åpent for, der det kunne føre til nye språklige nyanser. «Høve» måtte kunne stå ved siden av «anledning» – jo flere nyanser desto bedre! Med dagens skillelinjer kan ei slik utveksling synes fjern. Ikke desto mindre kan vi fortsatt være stolte av en felles litterær arv som spenner over en stor og på sett og vis stadig ikke fullt utnyttet språklig rikdom.

Van der Hagen er nok ikke alene om å måtte ty til nynorskordboka i ny og ne når Vinje ligger på nattbordet. Men i motsetning til redaktøren av Norges intellektuelle avis setter jeg pris på å lære nye norske ord. Og jeg mener det er smått stelt med kulturspråkets betingelser hvis det norske folk trenger oversettelser av sine egne språkmestre for å forstå dem. At Morgenbladet tar til orde for noe slikt kan vanskelig kalles annet enn kulturvandalisme.

Trond G. Åm

Idéhistoriker og frilansjournalist