Om å tre seg inn­på kni­ven, uten å vite det

Sekstiåttere

Torbjørn Røe Isaksen lister seg forbi kniven på baksiden av Morgenbladet 29. februar 2008, i «Arven fra døde generasjoner», og håper – når han tegner et bilde av 68-generasjonens vekst og fall, at ingen skal løfte den. Han trekker opp bakgrunnen for at 68-generasjonen paradoksalt nok vender tilbake til de institusjoner som de tidligere ville jevne med jorden, og forsøker å innbille leseren at hans eget tankegods ikke har bidratt til å ødelegge disse institusjonene.

For det første; svært få av 68-generasjonen var aktive «institusjonsknusere», og det fatale med dem som deltok, var og er at de ikke i tide forsto at de banet veien for markedets makt over sinn og kropp. For det andre; de institusjoner som noen i 68-generasjonen ville knuse, ville blitt knust uansett – også ved hjelp av det tankegods Røe Isaksen forstår verden ut ifra. Det går an å lete langs to historiske fortolkningslinjer, for å vise at Røe Isaksens tankegods bidro til en transformasjon av familie, skole, fengsel, galehus og så videre.

Den ene kulturelle fortolkningslinjen som fører frem til 1970-tallet, kan hentes fra den kulturradikale kritikk av den viktorianske disiplinering. Det kulturradikale borgerskap på 1900-tallet, vendte blikket til representanter som sto for en høyere grad av sensualitet, spontanitet, virilitet – som representerte den autentiske natur. Dette var temaer hos Helge Krogh, Sigurd Hoel og Kielland, Katti Anker Møller. De ville bidra til å sprenge de viktorianske borgerlige ritualer og de nett av kulturelle bånd som hemmet menneskets utfoldelse.

Denne dypkulturelle strømningen kan føres tilbake til 1789 – til Rousseau som igjen ble en sentral inspirasjonskilde for psykologer og pedagoger med hensyn til oppdragelse i familie og skole. Det er det individuelle, unike og naturlige menneske som en mente ble kvalt innenfor det viktorianske borgerlige ideal.

Den andre linjen kan forstås på bakgrunn av den samfunnsmessige standardisering på 1950- og 60-tallet – en allmenngjøring av tilgang på sentrale goder – hvor velstandsutvikling og massekonsum innebar en standardisert velstand til alle. Den standardiserte «sosialdemokratiske» sekstitallskulturen ble oppfattet som personlighetsødeleggende – det truet det unike borgerlige individuelle personlighetsideal. Utover på 1970-tallet gled bildet av det konforme massemennesket inn i den allmenne forståelse. Inn i dette spenningsfeltet mellom det «sosialdemokratisk manipulerte massemennesket» og den kulturradikale borgerlige kritikken, fødes 1950- og 60-tallets generasjon. Oppvokst i velstand møtte de kald krig, atomtrussel og miljøødeleggelser. De erfarte at verken konservative eller sosialdemokrater så andre alternativer enn hva som var mest lønnsomt.

Velferdsstatens utvikling bidro til en gradvis oppløsning av de tradisjonelle livsformer innenfor familie, skole og innholdet ble erstattet av det naturlige, kroppen, sansene, det nære og varme. Disse «kvinnelige verdier» ble i konkret og symbolsk forstand forbilledlig innenfor både pedagogikk og helse- og sosialpolitiske tiltakssammenhenger, og som motsats til det samfunnsmessige, standardiserte som assosiativt knyttes til mannlige verdier.

Der den kulturradikale kritikk tidligere ble rettet mot den viktorianske strenghet, forenes nå denne kritikken med den senere borgerlige kritikken av det standardiserte sosialdemokratiske massemennesket. Som konsekvens innebar dette at det individuelle, det unike, det private stilles opp mot det standardiserte likhetssamfunnet. Med det bidro det tankegods Røe Isaksen bygger på – utilsiktet – til at institusjonene ble kolonialisert, ble omskapt i et borgerlig, «kvinnelig» og individuelt bilde.

Man trenger ikke være marxist for å forstå at det var og er en umulig oppgave å skjerme skole, helse, familien og samtidig å slippe markedskreftene fri. Om det er staten eller markedet som kolonialiserer folks livsverden – som former folks kropp og sinn i sitt eget bilde, er resultatet uansett en opplevelse av åndenød. Verken stat eller marked skjønner at de her er tyver på samme markedsplass, og Røe Isaksen skjønner ikke at også hans eget tankegods har bidratt til å kolonialisere folks livsverden – at han selv har tredd seg innpå kniven.

Runar Bakken

Lektor, helsefag, Høgskolen i Telemark