Om aztekere, multikulturalisme og hvordan vi bruker historien

Multikulturalisme

I en kronikk i Morgenbladet 7. august 2009 («En fare for vår sivilisasjon») ga Sigurd Skirbekk uttrykk for at multikulturalisme kan utgjøre en fare for den vestlige kultur. Han brukte aztekernes antatte tro på at Hernán Cortés og hans spanske conquistadorer representerte guden Quetzalcoatl som et historisk eksempel på hvordan en sivilisasjons forestillinger kan være med å legge grunnlaget for dens egen undergang. I Morgenbladet 14. august gikk Thomas Hylland Eriksen i rette med Skirbekks forståelse av multikulturalismen. Thomas Berg viste på sin side til flere nyere forskningsarbeider som indikerer at det er høyst tvilsomt at aztekerne i 1519 trodde at Córtes (eller hans følge) var eller representerte guden Quetzalcoatl. I Morgenbladet 21. august har debatten fortsatt med nye innlegg fra Sigurd Skirbekk og Bernt Torvild Oftestad.

Hylland Eriksen skriver blant annet at «en sammenligning mellom den spanske invasjonen av Amerika og dagens innvandring til Europa trenger en særdeles god begrunnelse for å virke meningsfylt.» Dette synspunktet deler jeg i hovedsak. I tilfellet Aztekerriket er det likevel vanskelig å snakke om en spansk invasjon. Størstedelen av de styrkene som overvant aztekerne var ikke spanske, men kom fra ulike folk i det sentrale Mexico som allierte seg med og ble ledet av spanjolene.

Berg har rett i at det i dag er lite overbevisende å ty til den tidligere så utbredte forestillingen om at aztekerne trodde at Cortés var Quetzalcoatl for å forklare aztekernes handlemåte. Men Berg skriver også: «Det var ikke nødvendig å være godtroende for å bli erobret av spanjolene. Det holdt lenge at spanjolene hadde geværer med krutt, våpen av stål, hester å ri på og bedre rustninger.» På denne måten forsøker dessverre Berg å erstatte Skirbekks forholdsvis endimensjonale (religiøse) forklaringsmåte med en annen (militærteknologisk) som er fullstendig endimensjonal. For å drøfte Aztekerrikets fall på en seriøs måte bør man trekke inn flere forhold i tillegg til de religiøse og militærteknologiske, ikke minst de politiske forholdene i Mexico, men også biologiske (for eksempel en koppepidemi i området i 1520-21) og, i vid forstand, kulturelle forhold.

I sitt siste innlegg holder Skirbekk fast ved at eksemplet med Aztekerriket tross alle innvendinger er relevant: «For å forklare utfallet av kampene … blir det nødvendig å trekke inn både aztekernes oppfatninger av Cortés og … at de fleste som bodde i Mexico på den tiden ikke var aztekere … Dermed er vi tilbake til betydningen av en vi-identitet som bygger opp om lojaliteten i et samfunn.» Dette har han for så vidt rett i. Det er likevel ikke i seg selv noe godt argument for at eksemplet med Aztekerrikets fall er fruktbart i en debatt om multikulturalisme i dag. Aztekerriket hadde med militære midler ekspandert voldsomt det siste hundreåret før spanjolene ankom. I 1519 hadde aztekerne ennå ikke noen sterk kontroll over store deler av sitt imperium. Det kan hjelpe oss til å forstå hvorfor det var så stor motstand mot dem. Aztekerriket bygde blant annet på noe som vi kunne kalle for en militaristisk teologi, og det bygde på en skjør politisk allianse mellom tre bystater i Sentral-Mexico. Aztekerriket kunne passe inn i en debatt om stormakters vekst og fall i et globalt perspektiv, og sikkert i flere andre diskusjoner. Det har imidlertid ikke noen klar relevans for forståelsen av multikulturalisme i et fredelig og demokratisk Vesten preget av innvandring og diskusjoner om toleranse og integrering.

Morten Løtveit Førsteamanuensis i historie, Høgskolen i Hedmark