Oppvask på venstresiden

I Morgenbladet 30. januar spør Mohamed Abdi om det er sant at venstresiden er for feig til å delta i innvandringsdebatten. Min siste bok, Vikeplikt for høyre, blir nevnt i denne teksten, og den fortjener derfor et svar herfra. Svaret på påstanden er nemlig et helt soleklart og tydelig nnjjaaaeeii. Venstresiden har vært for feig til å stå på sine egne gamle prinsipper og delta fornuftig i deler av innvandringsdebatten, og for feig til å gjøre annet enn å konsentrere seg mest om å være uenig med sine politiske motstandere. Som Hadia Tajik har uttalt: «Når man har sett at Fremskrittspartiet har inntatt et standpunkt, så har det vært for mange på venstresida som av ren refleks har inntatt det diametralt motsatte standpunktet.» Derfor navnet på den omtalte boken.

Abdi sier at han savner belegg for denne påstanden når den blir fremført av nestleder i Oslo Ap Kamzy Gunaratnam og SV-politiker Dara Goldar. Han beskylder dem blant annet for å bruke en anekdotisk stråmann, selv om også han benytter seg av slike. Han misforstår også hele grunnlaget for anekdoten de to bruker, selv om den burde være veldig enkel å forstå. Uansett: Belegget er ikke vanskelig å finne. Det er her jeg gjerne skulle klippet inn det kapitlet i boken hvor slikt belegg kan finnes i stort monn, men vi får nøye oss med noen eksempler.

Abdi nevner blant annet Jan Bøhler som et eksempel på at venstresiden har snakket rett frem og tydelig om disse temaene i lang tid. Det er litt rart at Bøhler blir nevnt på denne måten. Bøhler er nemlig unntaket som bekrefter den regelen Abdi ikke godtar. Og ikke bare bekrefter hans ringe eksistens dette i ordtaksform, han bekrefter det i egne ord, klart og tydelig. Her er et utdrag fra Vikeplikt for høyre, som også inkluderer et lengre sitat fra Bøhler selv fra et intervju som er gjengitt i boken:

Han forteller meg at et av hans prosjekter har vært å normalisere det å ha vanskelige, men nødvendige samtaler om innvandring og integrering. Han er helt enig med meg i at venstresiden har vært med på å legge lokk på disse samtalene, og at et ønske om å være empatisk gjør at man ikke ser hvilke negative konsekvenser dette har. Han forteller om et klima som har vanskeliggjort en konstruktiv samtale. Han opplever blant annet at «stempler om rasisme og til og med nazisme kommer så det ljomer etter. Det kommer veldig fort», og fortsetter:

«Vi er livredde for å si noe som kan skape negativ stemning i forhold til innvandrere. Og med innvandrere så skiller de ikke på reaksjonære og fanatiske ekstremistiske retninger – blant innvandrerne og blant muslimer særlig – og andre. Alt som kan føre til dårlig stemning i forhold til innvandrere, det er de imot å ta opp. Det er det farlig å snakke om. Og det er overordnet alt … Man gjør innvandrermiljøene en så stor bjørnetjeneste ved ikke å ta opp undertrykkende, reaksjonære, ekstreme tendenser som særlig går ut over innvandrerkvinnene, men også utover mange andre.»

I lys av dette blir det rart å bruke Bøhler slik Abdi gjør. Men resten av Arbeiderpartiet gjør nok lurt i å merke seg et paradoks her. Jeg har nettopp intervjuet Bøhler for en ny bok, hvor jeg skal skrive om opplevelsen det er å følge ham gjennom 2018. Der beskriver han ikke 2017 som det annus horribilis mange ser det som for Ap, men som et godt år hvor han får bekreftet at han gjør noe riktig. Og hans atypiske og direkte tale om disse utfordringene er utvilsomt en av årsakene til denne opplevde forskjellen i popularitetskurve.

Abdi nevner også de tre skamløse jentene Srour, Herz og Bile, som også er avbildet på kronikken. Men alle de tre har også kommet med lignende klager på berøringsangst, blant annet i et intervju for Vikeplikt. Og de er langt fra alene. Saera Khan, Saynab Mohamud, Anita Rathore, Shazia Sarwar, Izra Zariat, Mina Bai, Senait Habta, Kadra Yusuf, Shabana Rehman Gaarder, Deeyah Khan, Sarah Desantiago, Sara Azmeh Rasmussen, Shurika Hansen, Iqra Aftab. Dette er et lite knippe navn som rommer voldsomme politiske forskjeller. Noen av dem er vel knapt på talefot. Og det er godt mulig at noen av dem angrer litt på å ha uttalt dette tidligere.

Men de har alle på et eller annet tidspunkt og i en eller annen grad fremmet den samme klagen overfor venstresiden. Og deres speilbilder i andre vestlige land kan fylle en liten telefonkatalog. Mange av dem har også klaget på stempling av meningsmotstandere, som jo Abdi viser hvordan foregår ved å snakke om «demagoger» som holder på med «konspirasjonsteorier, populisme og etnonasjonalisme». Det er ikke slike båser folk flest vil havne i.

Abdi etterlyser også konkrete eksempler på stempling. Men han trenger ikke å lete lenger enn i egen hukommelse. Da jeg i en nettdiskusjon fremførte det ganske åpenbare argumentet at enhver etnisk befolkningsgruppe i verden ville blitt urolig og betenkt over å se seg selv komme i mindretall, slik «den gammeldagse» befolkningen i London opplever, så slo Abdi på capslock-en og fortalte meg at det eneste jeg var interessert i var å få alle svartingene ut av gatene. Vi har ordnet opp i den hendelsen, og jeg har stor respekt for ham som samfunnsdebattant. Og både Abdi og jeg har nok disiplinert ordbruken vår betraktelig siden den gang, så jeg nekter å tro at hendelsen ville utspilt seg på samme måte nå. Like fullt ligger den der som et konkret eksempel på noe som har skjedd altfor mye.

Resultatet av dette er at mange i sentrum/venstre har valgt å ikke ytre sine kritiske meninger i offentligheten. Disse menneskene er vanskelige å se. Det er jo vanskelig å få folk som ikke vil ytre seg offentlig til å ytre offentlig at de ikke vil ytre seg offentlig. Men jeg har hørt fra veldig mange av dem privat de siste par årene. Institutt for samfunnsforskning (ISF) har også funnet dem, og beskriver dem i sin bok Boundary Struggles, som de skrev etter å ha forsket på det norske ytringsrommet i fire år. Her ligger mye av diskurskrisen. Det er nemlig disse stemmene vi har trengt som mest de siste årene. Og jeg er glad for at flere og flere av dem melder seg på.

I slutten av Abdis tekst dukker det opp en velkjent påstand som bygger på en misforståelse: «Kamzy Gunaratnam og Dara Goldar sier indirekte at venstresiden bør snakke om innvandring på populistiske premisser.» Dette er feil. Valget ligger ikke mellom stillhet og ytre høyres populisme. Venstresidens gamle prinsipper om sekularisme, universell rettferdighet, fellesskapsfølelse og ytringsfrihet er som skreddersydd for denne debatten. Og de er hverken stilltiende eller populistiske. Men stort sett ubrukte, det har de vært de siste årene. Det er disse prinsippene jeg forsøker å vekke i boken. Og om ikke for eksempel Arbeiderpartiet, med sitt kobbel av tidligere PR-konsulenter, klarer å bygge et fornuftig premiss å føre samtalen videre på, så er det en liten smule fortvilende.

Ting er blitt mye bedre den siste tiden. Det er det ingen tvil om. Samtalen har åpnet seg i midten. Og den æren kan fordeles over mange. For det første skal den tildeles de kvinnelige navnene som allerede er nevnt. Jan Bøhler skal ha sin bit. Marte Gerhardsen og resten av Agenda – som har kjørt et sterkt løp på dette de siste månedene – skal ha sin. Men det er viktig å anerkjenne historikken om tynnslitt tillit skal gjenoppbygges. Den bygges ikke opp igjen ved å benekte noe veldig, veldig mange har sett skje med egne øyne. Og da snakker jeg om tilliten til alle de som ikke lenger stemmer Ap.

Så nei, Abdi. Dette er ikke selvpisking, som du kaller det. Det er oppvask. Selvransakelse. Internrevisjon. Kall det hva du vil, men selvpisking er det ikke. Og oppvasken er tvingende nødvendig, spesielt i lys av hvem som nå sitter i regjering for andre gang. Heldigvis kan det se ut til at mange fornuftige stemmer på venstresiden er i ferd med å la akkurat det synke inn. Og det haster å få snudd denne skuta, slik at vi slipper å ta den samme diskusjonen igjen og igjen på nye temaer. En raskt voksende ungdoms- og gjengkriminalitet i visse miljøer er neste tema, og det er krise om venstresiden går på den samme smellen der.