På kanten: Frode Saugestad

– Økland skriver: «Jeg kan vanskelig se for meg at andre enn familiemedlemmer vil bli opprørt over En ung manns bekjennelser … Det måtte i så fall være alle de norske journalistene som de siste årene har bidratt til å hausse opp ‘den utrolige Frode Saugestad’. Romanen avdekker hvilket mytemaskineri de har vært en del av.» Føler du at det er din egen historie og person som blir anmeldt, og ikke romanen du har skrevet?

– Det er mulig, men jeg er ikke sikker.

– Men hva føler du?

– Jeg driver ikke og føler så mye rundt disse tingene. Jeg har ikke så mange tanker om hun anmelder myter om meg eller romanen. En kritikers ansvar er jo å avsløre ulike strukturer som finnes i teksten som kan gi en forståelse av hva en tekst kan bety i en kontekst. Folk må lese kritikken til Økland og bedømme selv om hun har anmeldt boken eller fyren som har skrevet den.

– Du har tidligere vært med på å starte et forlag og åpne et galleri, du har gått over Grønland på ski og forelest i litteratur på Harvard-universitetet. Og jobbet for klesmerket Diesel. Hvor stor risiko regnet du at du tok med denne romanen, i forkant av utgivelsen?

– Ingen risiko. Det er ikke noen forskjell på om jeg hadde solgt kneipp og brunost på et gatehjørne enn om jeg gir ut en roman.

– Jeg mener risikoen ved at du bruker din egen historie.

– Folk vet jo ikke om det er min historie. Romanen åpner opp for at det er tvetydig om det er min egen historie eller ikke. Det er derfor jeg har valgt denne sjangeren – hele poenget er at den skal åpne for flere ulike tolkninger. Det er det som er vakkert med litteraturen.

– På baksiden av boken står det at den inneholder «autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner». Er myten om Frode Saugestad også tvetydig – altså at det du tidligere har fortalt om deg selv i mediene ikke er sant?

– Jeg er jammen ikke helt sikker lenger på hva som er sant. Hukommelse er jo en del av fantasien vår. På den måten er en forfatter en person som ikke klarer å skille sitt eget liv fra karakterene sine.

– Boken finnes også som e-bok hvor det er med en lydfil med den nye konen til – hva skal man si – din eller romankarakterens far?

– Det er karakteren i boken som har lagt igjen en beskjed, og den er en del av fortellingen.

– Hvorfor har du valgt å ta den med, når det bryter ned skillet mellom fakta og fiksjon på en juridisk problematisk måte?

– Det er ikke sikkert at det er en reell beskjed, det kan være en skuespillers stemme. Boken inneholder ulike PDF-filer og klipp fra intervjuer, men vet man at de har de stått på trykk?

– Denne kvinnen sier til Aftenposten at hun vil «gå til rettslige skritt mot forfatter og forlag». Hvis det blir en rettssak, hva er ditt sterkeste argument for å gi ut boken og ta med lydfilen?

– Dette er en roman, og enhver leser må fortolke teksten på sin egen måte.

– Rent hypotetisk?

– Jeg er ingen spekulant, og vi har et rettssystem som tar seg av rettssaker. Enten så tror leseren på henne, eller så gjør de det ikke. Man kan ikke legge ved en bruksanvisning til en roman. Da er det ingen vits i å lese den.

– Tar du kritikken personlig?

– Nei, nei, nei. Den har ingenting med meg som person å gjøre. For meg personlig betyr det ikke noe om noen slakter denne boken eller gir den panegyrisk omtale. Men jeg skulle kanskje ha ønsket meg mer konstruktiv kritikk, også generelt. Jeg lengter etter en kritikk som gir teksten motstand og som tar teksten seriøst ved å se hvorfor de ulike virkemidlene er tatt i bruk. Da kan vi lære noe av kritikken.

– Føler du at du må bruke selvbiografen din for å få mest mulig oppmerksomhet rundt boken?

– Nei, hadde jeg lyst til å promotere romanen, ville jeg gjort noe annet. Provokasjon er ikke interessant som virkemiddel.