Paul Gilroys optimisme

Når Paul Gilroy kommer slentrende i utvasket jeans, T-skjorte og dreadlocks som når ham til midt på ryggen, vil mange tenke at han ikke ser ut som en lærd professor i humanistiske fag. Dermed bekrefter de Gilroys kritikk av forestillingen om at mennesker lett lar seg klassifisere i navngitte, avgrensede kategorier. Selv blander han ubesværet sjangre og kulturuttrykk, og analyserer Jimi Hendrix og Michel Foucault med samme alvor.

Paul Gilroy er årets vinner av Holbergprisen, og han får denne for sin forskning om rase og identitet, ekskludering og inkludering, men også for sine bidrag til forståelsen av den moderne verdens opprinnelse og karakter.

Ekkoene fra slaveriet og de rytmiske dønningene fra the middle passage over Atlanterhavet drønner i bakgrunnen av alt Gilroy skriver. Han har brukt denne historiske erfaringen til å nytenke musikk og litteratur, ydmykelse og frigjøring, dilemmaer, paradokser og positive muligheter for denne overopphetede verdenen, hvor så mye av det vi gjør risikerer å ende i trafikkork eller kollisjon.

Gilroy er trolig mest kjent for å ha lansert begrepet «The Black Atlantic» i boken ved samme navn (1993). Som tidligere musikkjournalist benytter Gilroy også her musikalske uttrykk for, på mesterlig vis, å synliggjøre hvordan det, som følge av slavehandelen og euro-amerikansk rasisme, ble dannet en transnasjonal kulturell og musikalsk verden i den afrikanske diasporaen, fra Jamaica til Harlem, fra Brixton til Belize. Dette kulturelle universet, som overskrider nasjonale og regionale kategorier, danner noe kvalitativt nytt, og illustrerer dermed også hvordan ekstremt undertrykkede livsverdener også kan være åsted for håp og kreativitet.

I Gilroys bok går det tydelig frem hvorfor slavene kunne betraktes som de første genuint moderne menneskene: De hadde mistet alt og var tvunget til å skape noe nytt. Miraklet, som vi kanskje kan kalle kreoliseringens mirakel, består i at den bunnløse lidelsen slavene ble utsatt for, har avstedkommet en fantastisk kulturell kreativitet, særlig innen musikk, men også i litteratur, kunst og tenkning.

I The Black Atlantic gikk Gilroy dermed i rette både med afroamerikanske purister og de han omtaler som «kulturelle nasjonalister». For det er nettopp der ulike strømninger og folkeslag møtes, som i slavehandelens tidsalder, at han lokaliserer potensialet for en «planetær humanisme», nemlig en form for ikke-rasialisert panhumanisme, som både har overskredet nasjonale grenser, og som uløselig forener det menneskelige med dyr, planter og de fysiske aspekter ved Jorden. Heller enn å skape en romantisert forestilling om Jorden, hvor mennesker og andre skapninger er av samme støpning og likeverdige, danner dette perspektivet utgangspunkt for en kritikk av vedvarende euro-amerikansk rasisme.

Gilroy, født i London i 1956, lærte av kulturmarxister som E.P. Thompson og Raymond Williams, men viktigere var Stuart Hall, jamaicaneren som viste at imperialisme og rasisme måtte inkluderes i en troverdig klasseanalyse. Vi snakker om Birmingham-skolen i kulturstudier, der Gilroy tok doktorgraden i 1986. I sine første bøker konsentrerte Gilroy seg om Storbritannia ( There Ain't No Black in the Union Jack fra 1987 korrigerte raseblindheten på venstresiden), før han tok for seg et større lerret, både geografisk og historisk, i The Black Atlantic.

Senere har han gått stadig mer i retning av forsøk på å formulere konstruktive alternativer til identitetspolitikk og tilbaketrekning. Samtidig er rasismen, som han ser som del av den rådende ideologien i USA og Storbritannia, alltid til stede, eksplisitt eller implisitt.

Gilroys ukuelige optimisme og tro på de kreative dimensjonene ved mennesket er altså ikke uten politisk brodd. Som hos Stuart Hall, ligger det en grunntone av maktkritikk i hans analyser av samtid, historie og kulturelle uttrykk. Gilroys optimisme, som kommer til uttrykk i After Empire (2004) og senere skrifter, hviler likevel ikke i håpet om klassekamp eller dannelse av rene grupper, men nettopp i møter hvor det universelt menneskelige kommer til uttrykk.

Med utgangspunkt i den karibiske verden, og med havet som den fremste arena der det menneskelige drama utspiller seg, både bokstavelig og metaforisk, supplerte Gilroy begrepet «planetær humanisme» med «offshore humanisme» for et par år siden. Han romantiserer ikke. Slavenes overfart var grusom, og fra vår tid skriver han beskt og treffende om hvordan migranter som krysser Middelhavet blir umenneskeliggjort, glemt, marginalisert. Men der hav møter strand fremkommer det menneskelige, og dermed håpet: Når europeiske fastboende vader ut i frådende bølger med fare for sitt eget liv, transformeres redningsmannen og den nær druknede til noe enhetlig, universelt menneskelig, heller enn å la seg fange av den falske dikotomien mellom europeer og fremmed. Som Gilroy skriver:

Their salty saturation communicates something of the way that being human is transformed when the solidity of territory is left behind. We are afforded a glimpse of vulnerable, offshore humanity that might, in turn, yield an offshore humanism.

I dette salte og eksistensielle møtet settes statsmakten til side, og Gilroy trekker lange historisk linjer, som igjen fører oss til havs, og argumenterer for at piratvirksomhet, i alt sitt rufsete og voldelige vesen, også var en form for «offshore humanisme»: en samling mennesker forent på små skip som, frigjort fra imperier, handelskompaniers og statsmakters kontroll, dannet egne samfunn, og dermed fant en ny måte å være menneske på. Innerst inne er han kanskje mer anarkist enn kulturmarxist.

I en tid da umenneskeliggjøring av migranter er blitt politisk hyllevare og snusfornuftig kynisme har fortrengt ambisjoner om ikke bare én annen verden, men flere andre verdener (som Gilroy ønsker), får vi håpe at flere lar seg smitte av hans tekster og tenkning. Hans treffende kritikk av rasisme, statlig rasialisering og marginalisering, er bare en begynnelse. Neste skritt er å finne inspirasjon i hans gjentatte påpekning av håp, optimisme og kreativitet i historiske og samtidige situasjoner der andre ville vært tilfredse med å utelukkende påpeke voldelig imperialisme, statlig rasisme eller total dehumanisering av migranter. Et av Antirasistisk Senters beste slagord er i tråd med denne tankegangen: «Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.»

I sine senere artikler, foredrag og intervjuer snakker Gilroy ofte om conviviality, å leve sammen, som ideal. Det trenger ikke, og bør ikke, medføre likhet, men forutsetter enighet om felles trafikkregler. Deler av London som ikke er håpløst klassedelte oppfyller disse betingelsene. Slike kritiske, men håpefulle betraktninger, er det viktig at Paul Gilroy ikke er alene om.

Les intervju med Paul Gilroy på side 46.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo