Pengene på bordet, Erna

Vi står foran det viktigste kommunevalget hittil i historien. Årtier med symbolpolitikk på klimafeltet og en svekking av den norske modellen, kan nå byttes ut med en massiv sosial mobilisering til det beste for fellesskap og fremtidige generasjoner.

I Morgenbladet nylig setter Maria Reinertsen fingeren på noe lokalpolitikere over det ganske land kjenner på: Vi har oppgaver å løse, men ikke midler til å løse dem.

«Det kraftige samfunnsmessige initiativ må settes inn. Staten må sette seg i spissen for en mobilisering av landets hjelpekilder til kamp mot krisen.» Med treogtyve små ord sier Ole Colbjørnsen – i Arbeiderpartiets kriseprogram fra 1933 – det utallige konferanser og seminarer har forsøkt å si de siste 10 årene. Han sier det MDG har sagt i 30 år, og det forskere og vitenskapen har sagt i nærmere 60.

Alle er enige i at det er en krise, men likevel står frykten ut av øynene på statsministeren vår når hun forsøker seg på en halvhjertet frase om at fergefri E39 er et av regjeringens fremste miljøprosjekter.

Det er i kommunene vi skal løse klima- og miljøproblemene, men vi får ikke penger fra staten til å gjøre det. Byvekstavtalen er nærmest som en dårlig spøk å regne. For det første er prosessen lite tilgjengelig for vanlige kommunestyrerepresentanter: Hvordan sikrer det demokrati og forankring i befolkningen? For det andre er det lagt inn mål om nullvekst i persontransporten – når det vi trenger for å begrense oppvarmingen av planeten er en solid reduksjon i all trafikk.

I tillegg har vi et politisk klima der det er stor usikkerhet omkring hva som er gode og effektive klimaløsninger i de store partiene. Refrenget er at vi må vente på forskningen. Men forskningen er klar. Vi må ha tiltak nå. Alle de store forskningsinstitusjonene er tydelige på dette. Planteføde, mindre transport og gjenbruk virker, dette vet vi. Fortetting, deling, sirkulær økonomi, lavere forbruk og strengere krav til varighet på alt. Å komme i gang med det vi vet virker, det haster.

Videre er en konsekvent og konservativ arealpolitikk helt nødvendig for å nå klimamålene. Det er utfordrende all den tid dispensasjonsiveren er større enn forstanden. En del folkevalgte tror fortetting er det samme som å bygge nytt på jomfruelig mark, bare du bygger inntil noe utbygd. I Kristiansand må vi drive voksenopplæring i byutviklingen. Skal det være noen vits i å ha en arealplan, så må den i det minste følges.

Her i Kristiansand er vi fast bestemt på å gå inn i en ny periode med klar grønnfarge, derfor signaliserer vi at vi trenger en halv milliard på omstillingen. I den summen ligger både tiltak for sosial utjevning, næringsstøtte, bydelsløft og en styrkning av kommunens egen kapasitet til å gjøre alle jobber i offentlig og privat sektor grønne.

Som lokale folkevalgte ønsker vi å gjøre en forskjell. Samtidig opplever vi at det lokale handlingsrommet er lite. Staten legger føringer på den lokale selvråderetten i så stor grad at vi føler oss bastet, bundet og holdt utenfor. Mens regjeringen sitter og utformer byvekstavtaler om hvilke busstopp som skal ha varmekabler og nivået på bompengene, står vi i rådhuset og kjemper harde kamper for å flytte på en promille av budsjettet til tiltak mot plastforsøpling og klimahandling. Det som får noe å si – er hvem som er villig til å vise oss at de tar ansvar for mennesker og miljø på alvor. Putter de penger på bordet, eller vil de ha oss med på symbolpolitikken sin?

Det ligger 200 millioner i Klimasatsordningen til alle norske kommuner. Utover det finnes lite, annet enn i MDGs alternative statsbudsjett. Lokalt i Kristiansand trengs en halv milliard i neste periode for å gi klimaopprøret det svaret det fortjener. Konkret politikk og forskningsbasert handling. Hvor skal vi hente pengene som trengs for å gjennomføre det grønne skiftet, Erna? Er du like modig som Ole Colbjørnsen, eller er du ikke?

Mira Svartnes Thorsen