Poesi, rim og rytme

Baudelaire

I sin anmeldelse av min gjendiktning av Baudelaires Det ondes blomster i Morgenbladet 26. august sier Karin Gundersen helt til slutt: «Vi vil heller ha Baudelaire enn dikt på rim.» Tidligere har hun sagt seg enig med Walter Benjamin i at, hvis man i det hele tatt skal oversette så vanskelige dikt fra et så fremmed språk, «bør man trykke originalen fulgt av en bokstavelig oversettelse, ord for ord.»

Hvis jeg hadde fulgt denne oppskriften, ville begynnelsen av diktet Le cygne (Svanen) sett slik ut:

Andromakhe, jeg tenker på Dem! Denne lille elven, / dette stakkarslige og triste speilet hvori engang strålte / den veldige storheten i Deres enkesorg, / denne falske Simöis som vokste ved Deres tårer, / befruktet plutselig min frodige hukommelse / da jeg skrådde over det nye Carrousel

En bok med slike oversettelser ville selvfølgelig være gull verd for dovne studenter som ikke gidder å slå opp glosene selv. Men ville den poesiinteresserte leser som ikke kan nok fransk til å få noe ut av originalen, kunne oppleve denne poesien? Ville han eller hun kunne få Baudelaire hvis strofene var uten rim og rytme? (Walter Benjamin har for øvrig selv begått en gjendiktning med rim og aleksandriner av diktet L' horloge (Vegguret).) Min overbevisning er at vedkommende ikke ville det. Og det er først og fremst med denne leseren for øye at boken er blitt utgitt, og ikke for en universitetsprofessor i fransk litteratur som kjenner disse diktene ut og inn.

På den annen side er det naturligvis bare en slik person som kan uttale seg om i hvilken grad gjendikteren klarer å gjenskape diktene på norsk, i alle fall innholdsmessig. Noen strofer er vanskeligere å gjendikte kongenialt enn andre. Den første strofen i Svanen er en slik strofe. Jeg hadde også fra min Baudelaire-lesning i studietiden åpningsordene i øret:

«Andromaque, je pense à vous»

men det er ikke rytmisk mulig å begynne et vers med:

«Andromakhe, jeg tenker på deg»

Jeg syntes jeg kom nær nok ved å begynne slik:

«Å Andromakhe! Tanken på deg»

Men det er jo anmelderen ikke enig i.

Det første verset i det mest kjente av Spleendiktene strevde jeg også lenge med:

«Quand le ciel bas et lourd pèse comme un couvercle.»

Altså – Når himmelen, lav og tung, trykker som et lokk.

Men jeg kunne ikke bruke denne linjen, blant annet fordi jeg må ha en trykklett stavelse etter «tung» og fordi jeg må ha et rimord med feminin utgang, og jeg kjenner ikke noe annet ord for lokk enn lokk.

Altså valgte jeg å ende verset med «pannen» (hodet ville vært bedre, men så var det dette med et passende rimord), og det ville ha vært bedre med «over pannen» enn «på pannen» (men da ville rytmen ha blitt ødelagt). Derfor ble Baudelaires vers til: «Når himlen ligger lav og lik et lokk på pannen.» Selv synes jeg at det klaustrofobiske i denne strofen er rimelig bra gjengitt. Men jeg har kanskje vært heldigere med å få frem det innestengte og desperate i Baudelaires to neste strofer:

Når jorden blir en trang og mørk og fuktig celle / der flaggermus – lik Håpet – er desperate vrak / som flyr fra vegg til vegg, som fanget i en felle, / og stanger sine hoder mot cellens råtne tak, / når regnet strømmer trekker de lange sorte streker / som ligner mest på gitret i fengselets fangebur, / og edderkopper driver bisarre skjulte leker / og vever nett i hjernen og legger seg på lur,

Og her er jeg ved annet ankepunkt overfor denne anmelderen. Det virker som om hun bare har sett på de stedene (det er fire slike steder nevnt) hvor jeg ikke har klart å komme tett nok opp til originalen. Det er betenkelig at hun ikke har funnet vers og strofer hvor mye av Baudelaire kan gjenfinnes. Jeg har inntrykk av at anmelderen ikke legger nok vekt på hvilken viktig del av diktet rim og rytme er, ikke minst hos Baudelaire.

Arnulf Øverland sier et sted at rimet gir tanken en enestående «gjennomslagskraft.» En urimet gjendiktning ville altså være uten denne gjennomslagskraften. Og spør en skuespiller hvilken oversettelse han ville velge å bruke for å fengsle sitt publikum! Denne bokstavelige oversettelsen av anmelderen:

«Å, Død, gamle kaptein, tiden er inne, vi / må lette anker! Dette stedet er en plage, / Å, Død! Vi må seile!

Eller denne gjendiktningen som har aleksandrinerens rytme:

Å, Død! Det er på tide, så la oss lette anker! / Vi kjeder oss jo her, ja, la oss dra, kaptein!

Jeg innbiller meg i alle fall at jeg vet svaret.

Kjell Nilsen

Oversetter