Politisk hår er i dag først og fremst forbundet med trøbbel, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

En kōan er en kort historie, en anekdote eller et spørsmål som brukes i zenbuddhismen for å vekke tvil og undring over verdens uutgrunnelighet, og få deg til å innse dine egne begrensninger som menneske. To hender klapper og det kommer en lyd. Hva er lyden av en hånd? Et tre som faller i skogen, men ingen er i nærheten, hva slags lyd lager det? Slike ting, og langt mer kompliserte saker.

Jeg har i en annen publikasjon (Minerva 3/18) lansert en slags politisk kōan som denne uken må oppdateres: Hvis en politiker klipper koronahåret og pressen ikke er til stede, har han da klippet sitt politiske hår?

Å vise frem sin bustesveis etter flere uker med stengte frisørsalonger viser både at man har fulgt regelverket og at man kan være løs-i-snippen-orientert, som Bård Tufte Johansens parodi på Johnny Bernander sa det. Begge deler er utelukkende positivt.

Om ikke all politisk historie er historien om store enkeltpersoner, er i hvert fall politisk makt en kombinasjon av person og institusjon. Selv sterke institusjoner kan svekkes eller ødelegges av svake mennesker, slik svake institusjoner kan holdes oppe av sterke enkeltpersoner. Det franske monarkiet var for eksempel Vestens mektigste i århundrer, og nådde en topp under Solkongen Ludvig 14 – uten tvil en svært sterk personlighet – men kollapset under Ludvig 16. Politisk historie må derfor også handle om mennesker, og for politikere gjennom tidene har hva man projiserer vært ekstremt viktig. Håret er en viktig del av hva man viser frem. Selve Solkongen med sine store, pudrede parykker er bare én illustrasjon. Hele hans person skulle inkarnere og projisere makt og prestisje. Også i dag er hår viktig. Tenk på britenes Boris Johnson: hans bustete, lett ustelte manke er ikke bare et varemerke, men et signal om den aristokratisk-folkelige bohemsjarmen som gjorde ham til en av landets mest populære politikere. Da han ble statsministerkandidat, ble håret stusset for å bli litt mer statsmannsaktig, men sveisen forble den samme.

For kvinner «må» håret signalisere trygghet og saklighet, og fordi menn og kvinner fortsatt dømmes etter andre standarder, kommer jeg ikke på en kvinnelig Boris Johnson. Noen kvinnelige politikere – som Margaret Thatcher – hadde en maktfrisyre, men det mest påfallende i vår tid er at politisk hår ikke skal signalisere makt eller eksklusivitet. Snarere det motsatte. Politisk hår er i dag derfor først og fremst forbundet med trøbbel. Hår i den politiske suppen. I det som kaltes hair-gate, ble Bill Clinton beskyldt for å oppholde trafikken på hele LAX da han fikk klippet håret om bord på Air Force One. Det kostet 200 dollar i 1993. Den franske presidenten François Hollande fikk mye kritikk da frisørregningene hans kom for dagen. Ikke minst påpekte flere at de var urimelig høye gitt hvor lite hår presidenten faktisk hadde. Britenes tidligere statsminister David Cameron fikk kritikk for det samme, da det kom ut at hårklippene hans kostet 90 pund. Å klippe håret er ikke en upolitisk handling, og klipper man håret som politiker må man – og skal man – stå til ansvar i ettertid. Her som på andre områder av sitt virke.

Torbjørn Røe Isaksen

Samfunnsredaktør i E24 og forfatter. Tidligere statsråd for Høyre.