Politisk styringsevne oppe til eksamen

Kriser gir utrygghet, og vår første refleks er et ønske om styringsevne og sterke fellesskap. Da Danmark stengte ned landet, og før vi gjorde det samme, ropte vi unisont på tydeligere lederskap. Over hele landet rapporteres det om hverdagssolidaritet og dugnadsånd: handlehjelp, hyllester til yrkesgrupper som ikke er bortskjemt med den slags, mange som begrenser egen frihet for å gjøre det som er best for oss alle. 11 000 personer meldte seg inn i et LO-forbund bare i løpet av mars måned, og det samlede medlemstallet nærmer seg fort en hel million. Fellesskap gir trygghet.

Rundt i hele landet sitter det folk som er permittert eller har mistet jobben. Som er bekymret for egen eller andres helse, for om endene i privatøkonomien vil møtes, for fremtiden. Og samtidig tennes det også håp. Kan dette fellesskapet brukes til å løse denne, og også andre kriser?

Vi hadde jo bekymringer før den akutte koronakrisen også. Ifølge en undersøkelse Fafo fikk gjennomført i fjor, bekymret vi i Norge oss mest for klimaendringer og velferdsstatens bærekraft. Kan denne krisen forandre samfunnet vårt til det bedre, spør de mest håpefulle. Forutsetningen for at dugnadsånden og styringsevnen skal ha smitteeffekter til andre samfunnsoppgaver, er at vi i mer enn en akutt krisesituasjon har tro på at politikken og systemet jobber for vårt felles beste.

Utgangspunktet kunne vært bedre. For et år siden kom OECDs rapport Risks that Matter, og dommen over politikken som føres må ha vært nedslående for dem som styrer. OECD-landene er blant verdens rikeste, men likevel oppgir det store flertallet at de ikke tror de vil få tilstrekkelig hjelp hvis de trenger det. Det politiske systemet oppleves som urettferdig, og svært mange mener at det ikke virker for sånne som dem.

Vil koronakrisen svekke opplevelsen av forskjellsbehandling? Historien byr for så vidt på eksempler som peker i den retningen. Både pesten og svartedaudens herjinger resulterte i samfunn med lavere ulikhet. Svekket arbeidstilbud og redusert etterspørsel etter land og eiendom bidro til høyere lønn og lavere verdisetting av formue. Prisen å betale var likevel svært høy, og mye er dessuten annerledes i dag.

Nå vedtas gigantiske, statlige redningspakker for økonomien, og det er bra. Regningen kommer imidlertid i etterkant, og det er ikke bestemt hvem som skal betale den. I mange land er offentlig gjeld allerede på rekordnivå etter finanskrisen, og det vil bli en svært krevende oppgave å skape arbeidsplasser og bærekraft, og samtidig understøtte en bred opplevelse av fellesskap og rettferdighet.

Skrivebordsteorier om et nytt samfunn etter store omveltninger har alene begrenset verdi. Skal det virke i praksis, må lagfølelsen være til stede. Norge har den høyeste produktiviteten i verden, også korrigert for petroleumssektoren. Vi er blant de mest omstillingsdyktige i verden. Det skyldes ikke at nød lærer naken kvinne å spinne. Tvert om, det er mye som tyder på at en naken kvinne i nød ikke lærer seg å spinne og går til anskaffelse av en hjulrokk – eller utvikler en Spinning Jenny for den saks skyld.

Høy grad av tillit er smøremiddelet i samfunnsendringer som ivaretar fellesskapet – men som kan ramme mindre grupper midlertidig. I det norske arbeidsmarkedet er dette institusjonalisert gjennom brede, representative og koordinerende organisasjoner, som er i stand til å ivareta brede samfunnshensyn med et relativt lavt konfliktnivå. Men også i Norge rammer krisa så langt skjevt. Ifølge en rapport fra Frisch-senteret rammer arbeidsledigheten bredt, men det er en klar overrepresentasjon av personer med lav inntekt, kort utdanning og begrensede økonomiske ressurser.

Verden står overfor store oppgaver også når koronatrusselen har passert. Uten endringer i statens inntektsgrunnlag, skal disse oppgavene nå løses med krympede offentlige budsjetter.

Forskjeller bekjempes ikke bare gjennom skatter og overføringer, mekanismene i arbeidslivet er for eksempel avgjørende for at vi i Norge har mindre ulikhet enn de fleste andre steder. Kanskje gir den nevnte OECD-undersøkelsen likevel en pekepinn på veien videre. I alle land bortsett fra to svarer flertallet at myndighetene må gjøre mer for å bygge ut det sosiale sikkerhetsnettet. I flere land er andelen over 80 prosent. I alle land undersøkelsen er gjennomført svarer mer enn halvparten «ja» eller «definitivt ja» på spørsmålet om de støtter høyere beskatning for dem som har mest, for å heve støtten til dem som har minst. I flere land er andelen over 75 prosent. I gjennomsnitt svarer 40 prosent at de selv er villig til å betale to prosent mer i inntektsskatt for å bedre helsetilbud og pensjoner.

Koronaviruset vil endre oss, men det er for tidlig å si hvordan. Den første testen er hvordan byrdene fordeles, og om politikken får fornyet tillit.