Rektor Rice on the norsk issue

Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), fremholder ifølge Morgenbladet 31. mars at påstanden «å bannlyse forskning på norsk» kan forsvares. Studenter og faglig ansatte ved norske universiteter og høyskoler bør merke seg hvordan han forsvarer sitt utsagn med følgende påstander: 1. Forskning er per definisjon internasjonal. 2. Hvis man skriver på norsk, melder man seg ut. 3. Man må rette seg inn mot det globale forskningsfellesskapet.

Mange vil være i stand til å se at påstand 2 alltid er sann dersom påstanden «norsk er ikke internasjonal(t)» inngår som andre ledd i en syllogisme. Imperativet som følger av påstand 3 er knyttet til et tilsvarende resonnement om «forskerfellesskap». Dersom man står utenfor et fellesskap, som fungerer på visse premisser, må man ifølge Rice rette seg etter disse, om man vil inn. I rekken av selvfølgeligheter påstår Rektor Rice også at «ikke en eneste norsk medisiner publiserer forskning på norsk». Påstanden er alltid sann, gitt at de to første påstandene (1 og 2) er sanne.

Rektor Rice ønsker ifølge intervjuet å få norske forskere til å diskutere disse «problemstillingene». Men som Arne Næss påpekte i sin saklighetslære fra 1975: «Effektiv forkynnelse eller propaganda forutsetter ikke høyt presisjonsnivå. Det er meget viktigere å fremkalle «den riktige atmosfære» ved å høyne suggestibiliteten.» Næss advarer samtidig at den som bidrar med presiseringer i en slik «debatt» selv kan komme til å «vekke uvilje». Heller enn å diskutere provokasjoner bør man derfor reise debatter på egne premisser.

Det bør skje nå, for i Kunnskapsdepartementets melding om «kultur for kvalitet» står det ingenting om verdien av å vedlikeholde og utvikle norsk som språk for vitenskapelig refleksjon og praksis.

Det er heller ikke gitt, med dagens kunnskapspolitikk, at norske vitenskapelige tidsskrifter, læremidler eller akademiske forlag vil finnes i fremtiden. Situasjonen tilsier derfor at vi trenger en aktiv politikk for forskning og formidling på norsk. Nå. Det vi minst av alt trenger er ledere som møter studenter og ansatte med trusler og provokasjoner.

En seriøs kunnskapspolitikk for landets UH-institusjoner bør forholde seg til alle de tre leddene i Universitetslovens formålsparagraf om forsking, undervisning og formidling. Våre rektorer, enten de er ansatte eller valgt, må se det som sin oppgave å sørge for at norsk fagspråk styrkes, heller enn svekkes som forsknings- og formidlingsspråk.

Til grunn for et aktivt, strategisk arbeid for å styrke forskning, undervisning og formidling på norsk, må det samtidig kunne forventes en viss forståelse av hva forskning og vitenskapelig praksis faktisk er: Forskning er en sammensatt sosial praksis som varierer både innenfor og mellom forskningsfelt som følge av en rekke vitenskapelige valg (teoretiske, metodologiske, terminologiske, mm.).

I disse valgene vil alltid også sosiale, språklige og kulturelle aspekter inngå, som i noen fag (spesielt humaniora og samfunnsfag) vil være nødvendig integrert i forskerens refleksjon og praksis.

Verken rektorer eller kunnskapspolitikere bør bidra til å forsterke en kunstig motsetning mellom god forskning og god formidling. Den som er en god forsker, er ofte også en som formidler godt utover den snevre forskerkrets. Og et godt og levende språk gir bedre forskning: Når man forsker og skriver på et språk man behersker, og som er i aktiv bruk i det samfunnet der forskningen foregår, gjør man bedre, mer relevant, og mer varig og verdifull forskning.

Mot den lette retorikken til rektor Rice bør man fastholde at nærhet og tilhørighet til det sosiale og kulturelle fellesskap man arbeider innenfor også er en ressurs for deltakelse i det globale forskningsfellesskapet. Et slikt utgangspunkt er dessuten mer fruktbart for samtaler og refleksjon om forskning og formidling i det mangfoldige forskersamfunnet som Rektor Rice og andre rektorer bestyrer. Norsk faglitterær forfatter-og oversetterforening (NFF) arbeider for en bedre kunnskapspolitikk for faglig formidling på norsk og oppfordrer studenter og faglig ansatte ved norske universiteter og høyskoler til å ta opp kampen lokalt. Nå.

Tore Slaatta er generalsekretær/professor Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.