Rolness’ unyanserte pornokarikatur

Jeg var bekymret, et lite øyeblikk, da jeg sendte kronikken om pornografi til Morgenbladet: Var jeg i overkant streng mot Rolness, for polemisk, da jeg kalte bidraget hans i pornodebatten for en unyansert karikatur? Én dag senere responderte Rolness i Morgenbladet, og jeg skjønte raskt at bekymringen var grunnløs.

På tre måter demonstrerer Rolness på ypperlig vis hvor unyansert og karikert han er i denne debatten. Han understreker derfor på egen hånd poenget i kronikken. Pornokritikk er visstnok svovelprekenens skrekkpropaganda – punktum finale.

Moment én: «Han vet ikke hva jeg skrevet om emnet.» Jo, jeg kjenner til Rolness’ bok. Men den er skrevet for 15 år siden – mange av de studiene jeg viser til i kronikken, er bare ett eller to år gamle, og ingen er publisert før 2009. Men Rolness’ er åpenbart en trollmann. Han har nemlig motbevist metodikken i disse empiriske studiene, forteller han, over et tiår før de er publisert.

Moment to: «Alle argumentene i denne kronikken er gamle, velkjente, misvisende og ugyldige.» Det ville være slemt å igjen påpeke ironien i at Rolness begrunner dette ved å referere til sin egen foreldede bok. Det jeg kan påpeke, er at Rolness ikke bare avfeier studier og metastudier i anerkjente fagtidsskrifter, men også forskere og professorer ved noen av verdens ledende universiteter. Enten er alle disse forskerne og professorene inkompetente, eller så inngår de i en slags konspirasjon – jeg vet ikke hvilken anklage som er mest useriøs.

Moment tre: «Han vet bare at porno fører til samlivsbrudd og voldtekt.» Her er det tydelig at Rolness ikke egentlig er interessert i studiene og argumentene i kronikken, men at han heller vil tre sine karikaturer nedover hodet på meg (det er ikke måte på hvilken mørkemann undertegnede er). Nei, i kronikken er jeg bevisst veldig forsiktig med å hevde kausaliteter. Derfor argumenterer jeg med at pornografi kan være en faktor som er med og heve sannsynligheten for samlivsbrudd. Når det gjelder voldtekt: Jeg hevder det direkte motsatte, at pornografi kan virke som et substitutt.

Det er derfor mye som er forunderlig med Rolness’ respons, og mer kunne vært sagt. Jeg har for eksempel aldri hevdet at litteraturen er entydig med tanke på pornografiens negative konsekvenser, som Rolness påstår er min posisjon. Jeg hevder simpelthen at Rolness kategorisk avfeier studier som kompliserer posisjonen hans, og at han derfor ender opp med å fremme en unyansert karikatur. Til slutt vil jeg minne om studien der tenåringsguttene ble spurt om de tror pornografi har en negativ effekt på dem, og de færreste svarte ja. Jeg tror denne studien med rette kan generaliseres.

Andreas E. Masvie

Journalist i Minerva