Sartre var ikke stalinist og maoist

I filosofien er Jean-Paul Sartre kjent for to ting: For det første for at han utformet en «eksistensiell» filosofi om individets ubetingete, situerte frihet. For det andre for at han utarbeidet en «eksistensiell marxisme» som en tredje vei mellom på den ene side positivisme og liberalisme og på den andre side dialektisk materialisme og kommunistpartienes autoritære sosialisme. En slik antiautoritær nymarxisme har sikkert sine svakheter den også, men det var den han sto for, og som gjorde at han – ved siden av blant annet Marcuse og Adorno – ble en viktig bakgrunnsskikkelse for det nye venstre som dannet seg på 1960-tallet.

Hadde Sartre støttet Stalin og vært maoist, ville han vært i strid med seg selv («inkonsekvent»). Inkonsekvens forekommer hos ham som hos andre, men ikke i dette tilfellet. Når Carl Müller Frøland skriver (i Morgenbladet 11. november) at Sartre ga sin støtte til Stalin, bringer han derfor – antagelig utilsiktet – videre en løgn som Sartres fiender har satt i omløp. (Selv om Sartre noen år mot slutten av sitt liv omgikkes og støttet noen mye yngre maoister, erklærte han gjentatte ganger at han selv ikke var maoist. Jf. Cohen-Solals biografi.)

Etter å ha funnet mangler ved et intervju jeg ga om Sartre, påtaler Müller Frøland nå svakheter ved mitt Sartre-kapittel i samleverket Vestens tenkere (red. Trond Berg Eriksen). Det gjelder for hele verket at tenkernes politiske standpunkter får knapp eller ingen omtale. Men dersom jeg skulle skrevet mer, måtte jeg samlet meg om hovedsaken – Sartre i sin beste alder som talsmann for en tredje vei og for den "3. verden" – og ikke om den svekkede Sartres mange sprikende uttalelser og holdninger.

For slutten på Sartres liv som tenker er uklar. I det siste skriftet han selv utga (sammen med en eksmaoist, nå troende jøde) frafaller han det meste av det han tidligere sto for. B.-H. Lévy hevder at Sartre til sist sluttet opp om Levinas’ jødiske tenkning! Men Sartre var nå blind og svekket, og skriftet er muligens et falsum.

Müller Frøland undrer seg over at Sartre (om det da stemmer) i én situasjon skal ha godtatt en terroraksjon, men ikke i en annen. Det tyder på at han kjenner dårlig til Sartres filosofi. For der er situasjonen et hovedbegrep, alle handlinger må vurderes i deres konkrete situasjon, og ikke ut fra en allmen, abstrakt regel (som f.eks. hos Kant).

Jeg skrev at bortsett fra å være ubetinget motstander av tortur og å tro at en verden uten vold kan bli mulig, hadde Sartre en alminnelig holdning til vold. Müller Frøland betviler dette, og gjengir noen linjer fra det forordet Sartre skrev til Franz Fanons mye leste Jordens fordømte (Pax, 1969). Fanon, en algerisk psykiater, gjorde den erfaring at mange innen den ararabisktalende, muslimske befolkningen ble sinnslidende ved de fransktalende, tidligere koloniherrenes undertrykkelse. Når de grep til våpen og deltok i frigjøringskampen, frisknet de til.

At sterk aggresjonshemning kan virke selvdestruktivt, og at det for underkuede er bedre å rette aggresjonen utad, er ikke noe ualminnelig standpunkt. Sartres voldsomme ordbruk inngår i en ytterst voldelig situasjon. Krigen eller borgerkrigen i Algerie var grusom, og et mørkt kapittel i nyere fransk historie. Franske militære brukte blant annet elektrotortur.

Carl Müller Frøland, som presenterer seg som idehistoriestudent, misoppfatter her fordi han ikke tar tilstrekkelig hensyn til den historiske situasjonen Sartre befant seg i.

Dag Østerberg

Sosiolog