Selvfølgelighetens illusjon

I en kronikk i Morgenbladet 6. september går Tore Wig til angrep på Holbergprisen. Han føyer seg dermed inn i rekken av tidstypiske anklagere mot det han selv nedsettende kaller en «antikvert avkrok» av samfunnsvitenskapen.

Kritikkens appell til konkret, empirisk forskning «formidlet på en klar og tydelig måte» skjuler en heller gammeldags, resirkulert oppfatning om motsetningen mellom det konkrete og det abstrakte – en forestilling som ironisk nok bidrar til å tåkelegge nettopp de grunnleggende spørsmål som for eksempel årets prisvinner Bruno Latour stiller.

Wig tegner opp et skille mellom positivistisk og antipositivistisk samfunnsforskning. Men det er tvilsomt om det faktisk finnes noen antipositivistisk tradisjon, annet enn som en polemisk sekkebetegnelse. Hva har egentlig Bruno Latour til felles med Jürgen Habermas, Julia Kristeva eller Manuel Castells, utover at de ikke utøver statistiske metoder?

Årets prisvinner har vært ledende i å drive frem et omfattende tverrfaglig felt (science and technology studies) som utfører både kvantitativ og kvalitativ forskning med nye metoder og nye spørsmål – spørsmål om hvordan god vitenskapelig forsk-ning blir til uten å la seg binde av dogmatiske skillelinjer.

Holbergprisvinnernes betydning ligger først og fremst i deres rolle som banebrytende og premissgivende. Dette gjør dem også til minoriteter i akademiske sirkler. Som Wig korrekt påpeker: «Positivistiske tilnærminger er dominerende internasjonalt og i Norge innenfor fag som både statsvitenskap, økonomi og psykologi». Alt tyder på en økt fremtidig ensretting mot slik faglig dominans. Men dette skyldes ikke at slik forskning er mer meningsfylt eller anvendelig, snarere at betingelsene for knappe forskningsmidler ofte er fanget i den samme illusjonen.

Det målbare virker muligens mer håndfast, men skaper ikke dermed mer innsikt. Latours perspektiv er at forutsetninger og begreper, som dem om forholdet mellom menneske og natur, mellom menneske og teknologi, og mellom tro og kunnskap i vitenskapelig praksis, må tenkes på nytt om vi skal oppnå en meningsfylt forståelse av vår egen tid.

Wig og jeg deler oppfatningen om at akademia har en uheldig tendens mot stadig mer faginternt språk og teoritung sjargong. Hermetisk lukkede disipliner virker fremmedgjørende på et større publikum og får selvisolerende følger for forskningen selv.

Men å rette denne kritikken mot litterære teoretikere som Frederic Jameson og Julia Kristeva blir å sparke inn åpne dører. Hvorfor rettes kritikken mot «fagintern sjargong» sjelden mot minst like uleselig positivistisk forskning? Så lenge studien er uttrykt i tall og formler, overser man at hva som faktisk måles er – også i naturvitenskap – ofte basert på grunnleggende tvilsomme premisser som i seg selv ikke kan tallfestes.

Hvem ville Ludvig Holberg latterliggjort, om han hadde skrevet i dag? Erasmus Montanus handler ikke dypest sett om en mann som har «tilegnet seg jålete sjargong og fine vaner», men som lar seg gripe av en overbevisning om at han har sannheten på sin side. At Erasmus ser Mor Lille som en sten skyldes ikke at han har lært seg ideer uten konkret innhold, men snarere at han er blitt hellig overbevist om et etablert syn på hva virkeligheten er.

Disse rådende ideer har forandret seg siden opplysningstiden, men holdningen til de som våger å utfordre dem forandrer seg mindre. Erasmus ligner slik sett mer på den selvhøytidelige positivisten som akker seg overbærende over at hans dominerende virkelighetssyn ikke blir tilstrekkelig satt pris på. Ære være Holbergprisen for nettopp å hylle de blant oss som våger å stille spørsmål ved tilsynelatende selvfølgeligheter.

Bjørn Ekeberg

Dramatiker, Ph.D. i statsvitenskap og idéhistorie