Skur­ke­ne i sko­le­po­li­tik­ken?

Hvem er skurkene? Jeg mener: Hvem har skylden for den norske skolens bedrøvelige liv og utvikling? Er det Gudmund Hernes som spurte om det var lov å være ambisiøs i Norge og som ønsket seg en sentralstyrt skole? Eller er det Kristin Clemet som gjorde det til et hovedprinsipp at skolen skal styres nedenfra? Eller er det kanskje Øystein Djupedal som aldri fant ut av hva han skulle foreta seg og stort sett gikk videre på Clemets markedsliberalistiske filosofi? Kan det være andre som er skyldige i den miseren som de norske Pisa- og PIRLS-resultatene vitner om?

La oss gå så konkret som mulig til verks for å avdekke skyldspørsmålet: Forskerne Lena Lybæk og Bjørn Ola Tafjord har ganske nylig presentert funnene fra et forskningsprosjekt som gjelder KRL-faget som Gudmund Hernes påførte norsk skole i 1997. Denne planen ble revidert i 2005 som en følge av en klar uttalelse fra FNs menneskerettighetskomité. Så spør Lybæk og Tafjord i 2007 seks rektorer og 20 lærere om hvordan den nye planen har virket, og de svarer: Den nye planen? Er det kommet noen ny plan i 2005? Kom ikke den siste planen i 1997, da? Jeg siterer: «Nokre hadde i varierande grad gjort ein innsats, mens andre la ikkje skjul på at dei enno ikkje hadde gjort noko for å setje planen i verk både som einskildlærarar og som skule». Ja, både planen fra 2005 og den fra 2002 hadde «gått dei aller fleste hus forbi.»

La oss fortsette litt til i den konkrete skoleverdenen: Den ambisiøse tiltaksplanen «Gi rom for lesing! Strategi for stimulering av leselyst og leseferdighet 2003-2007» har så vidt jeg kan forstå ført til at leseferdigheten er blitt dårlige hos norske elever i tidsrommet 2000 til 2006. Hva kan det komme av at positive og konkrete tiltak har negative virkninger? Fra sakkyndig hold sies det: «Spørsmålet er imidlertid om læreplanens metodefrihet virker stimulerende eller frustrerende på norske lærere.» Har du hørt på maken? Kan friheten virke frustrerende? Og enda verre fra de samme sakkyndige på prosjektet: «Arbeidet må forankres i planer og være langsiktig. (…) Sentrale aktører må systematisere de gode erfaringer og omsette dem i forpliktende og praksisnær landsomfattende satsing.»

Ja, så er det vel Kristin Clemet som har skylden, da! For selv om det er ubehagelig for henne, så tror jeg ikke hun vil nekte for dette: Da hun overtok som minister i 2001, var hun glad for at Jon Lilletun hadde avskaffet den statlige godkjenningen av lærebøker. Så kunne lærerne rå seg selv. Og som statsråd var hun ikke sen om å fortelle at «Alt avhenger av den enkelte lærer og skoleleder.» Hun ble aldri trett av å forkynne frihetsevangeliet. Det kunne skje med slike ord: «Samtidig er det en stor fordel om forandringene i størst mulig grad kan skje nedenfra. (…) Skolene bør derfor få større frihet til å organisere undervisningen, skolehverdagen og læringsmiljøet for dermed å stimulere til mangfold.» Derfor fikk vi fra Clemet planer for grunnutdanningens ulike trinn som forteller lærerne svært lite om hva slags viten elevene skal tilegne seg i skolen. I stedet tales det om kompetansemål.

Har vi så i dag lov til å si at Clemet tok feil? Hun trodde på den liberalistiske myten om at den norske utdanningen var et system hvor institusjoner, lærere og studenter kjente seg ufrie som en ørn i et bur. Hun trodde at det fantes enorme krefter som kunne frigjøres. Og så viser det seg altså at verken rektorer eller lærere har nok krefter og energi til at de klarer å følge med i sentrale lærerplansendringer.

Er det så Clemets skyld så å si alene? Langt ifra! Skal man i denne saken fordele skyld, slik pressen med Morgenbladet i spissen har lagt opp til, ja, så kan jeg ikke forstå annet enn at miseren skyldes at politikerne, med et unntak for Hernes, har gitt den faglig-pedagogiske ekspertisen så godt som frie tøyler. La meg igjen være helt konkret:

I nummer 12 (2007) av Utdanningsforbundets tidsskrift Utdanning, skrev de to høyskolelektorene i pedagogikk i Tromsø Karin Rørnes og Lisbeth Rønningsbakk slik om gjeldende læreplan for norsk grunnutdanning: «Læreplanen legger til grunn at all læringsaktivitet er sosial og all kunnskap er konstruert. (…) Dette krever et syn på elevenes kunnskap som subjektive konstruksjoner, ikke objektive sannheter.» Dette er altså hva nyutdannede lærere kommer ut i skolen med av innsikt: Objektive sannheter finnes ikke. Sannheter kan vi fritt konstruere.

Hvem er det så som har skylden for denne «misforståelsen»? Jeg ser det slik at det var Kvalitetsutvalget med sine to store innstillinger som la grunnlaget for den. Utvalget gikk aldri inn i den vitenskapsteoretiske striden som har pågått i Norge og andre land de siste tiårene. Det trakk ikke klart opp skillet mellom det empiriske eller positivistiske kunnskapssynet og det konstruktivistiske, altså skillet mellom oppfatningen av kunnskap som sannheter som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjektet, og kunnskaper som er konstruert av kulturer eller individer. Men den som leser innstillingene fra Kvalitetsutvalget, vil se at det viste stor forståelse for en konstruktivistisk posisjon. Og selv om dette læringssynet ikke er enerådende i Kunnskapsløftets læreplaner, så er det sterkt til stede der. Ja, det er etter min mening så sterkt til stede at det setter sitt preg på evaluerings- og eksamenssystemet, som i liten grad spør etter elevenes kunnskaper og avslører deres mangel på kunnskaper. For basert på konstruktivismen har Kunnskapsløftet ført med seg et eksamenssystem som i hvert fall ikke inviterer elevene til å pugge. Systemet legger til grunn at elevene kan møte opp til eksamen med alle slags hjelpemidler, for de skal bare vise om de kan anvende kilder og notater som de bringer med seg. Men er det godt nok?

Konklusjon: Hvis pressen har tenkt å fortsette jakten på syndebukker, bør den ikke ensidig vende blikket mot fortidas politikere, men heller gå inn i den fagpedagogiske debatten.

Alfred Oftedal Telhaug

Dr.philos.