Slett historiekunnskap, Slettholm

Under overskriften «17. mai får frem det bruneste grumset i oss» skriver redaksjonssekretær Markus Slettholm i Morgenbladet en interessant artikkel om våre nasjonale følelser og deres eksplosive utløp på nasjonaldagen. Han trekker særlig frem sangen Norge i rødt, hvitt og blått, som han oppfatter som en hyllest til nasjonal ekstase, og skriver: «Kall det gjerne brunbeising, men jeg kan ikke annet enn å tenke i de kontinentale 1930-tallsbaner».

Klar tale – men dessverre historieløst, og et tiår feil.

Denne sangen er overhodet ikke en hyllest til ytterliggående nasjonalisme eller arisk renhet. Den ble skrevet av Finn Bø og Arild Feldborg (musikk Lars-Erik Larsson) og forsøkt fremført under krigen som en hyllest til motstandskampen, men ble umiddelbart forbudt av den tyske sensuren. Første gang den ble sunget offentlig var på Chat Noir i maidagene 1945 av min mormor Lalla Carlsen – og til enorm jubel.

Nettopp med krigen som et bakteppe ble Norge i rødt, hvitt og blått svært populær og av mange betraktet som vår andre nasjonalsang. Når Slettholm mener at feiringen av 17. mai med denne sangen får frem det bruneste grumset i oss, da hopper han over dens historiske betydning. Riktig nok tok nazistene til seg både Richard Wagner og norrøne runer, men gjør det vår kulturhistorie mindre verdt?

Min mormor var selv meget stolt av sangen og til orientering: hun var en glødende antinazist og antifascist. Hennes hus som ble okkupert og vandalisert av tyskerne, blir nå fredet av Riksantikvaren neste måned.

Kjetil Krane