Statsborgeren Stanghelle

AVISHISTORIE

Han hadde hørt «gode, men ubekreftede rykter», og med det skrev Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle seg inn i en stolt tradisjon i norsk pressehistorie – han er nemlig ikke den første ryktesprederen med gode intensjoner.

I den samfunnskritiske avisen Statsborgeren, som ble lansert i 1831, var videreformidling av rykter om maktpersoner selve kjernevirksomheten. Redaksjonen var anonym, men etter hvert ble det kjent at den viktigste bakmannen var Peder Soelvold. Soelvold var husmannssønn, men han var begavet og hadde fått konfirmasjonsundervisning og drevet selvstudier.

Den nye trykkefriheten gjorde det mulig for en outsider som Soelvold å sette preg på norsk offentlighet.

Statsborgerens foretrukne journalistiske arbeidsmetode var at leserne skulle sende inn artikler der de luftet sin misnøye med sine lokale embetsmenn. Det kunne være saker om underslag hos futen, om griske sorenskrivere som tok for mye betalt for å utføre sitt embete, eller om prester som tillot usedelig aktivitet i bygda.

Embetsmennene var den dominerende samfunnsgruppen, men ikke alle gjorde jobben sin. De rapporterte tilfellene av grovt mislighold og dårlig embetsførsel man kunne lese om i Statsborgeren, var tidvis høyst reelle.

Stort sett var de innsendte artiklene i Statsborgeren basert på rykter. For Soelvold var målet med offentliggjøringen av ryktene å få frem sannheten. Ideen var at dersom et rykte var usant, ville dette komme frem etter publiseringen. På den måten kunne embetsmennene bestride og bli kvitt lokale rykter. Dersom et rykte ikke ble motsagt, kunne man anta at ryktet var sant.

Statsborgerens store mengder rykter kom også av et praktisk behov: Redaksjonen kunne ikke undersøke om innholdet i ryktet var sant eller ikke. De manglet både evnene og mulighetene til å få innblikk i den offentlige forvaltningen.

Embetsmennene likte dårlig det negative søkelyset de fikk i Statsborgeren, og store deler av den øvrige pressen gikk mot en praksis de så på som udannet og uansvarlig. At nesten alle artiklene i Statsborgeren var undertegnet med pseudonym, hjalp heller ikke. Faren for at noen med en personlig vendetta mot en embetsmann skulle slippes løs var absolutt til stede.

Presset mot Statsborgeren ble gradvis sterkere. Og til slutt måtte Soelvold forlate sin post som redaktør. I to rettssaker i løpet av én uke i 1835 ble han dømt æresløs, noe som innebar at han mistet borgerrettighetene sine, og han kunne med det ikke drive avisen lenger.

Rykter er en sjeldenhet i offentligheten i dag. Og det er med god grunn. De er åpenbart problematiske, og de er langt fra nødvendige på samme måte som på 1830-tallet. Ved hjelp av en åpen offentlig forvaltning og moderne journalistteknikker kan pressen i dag avdekke kritikkverdige samfunnsforhold uten å måtte videreformidle rykter.

Harald Stanghelle kommer ikke til å lide samme skjebne som Soelvold, uansett hva som skjer i PFU. Soelvolds liv etter rettssakene i 1835 var preget av forfølgelse, nederlag og fattigdom.

Statsborgeren klarte å sette et kritisk søkelys på uredelige maktpersoner som før dens tid kunne slippe unna med det meste. Heldigvis har denne saken ført til at det samme skjer med First House og Morten Wetland.

Kristian Nymark
Masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo