Sultne sjømenn spiser korn

Som den velutdannede skribent Runar Døving er, prøvde jeg å finne ironi eller lignende i innlegget om Ibsen og Terje Vigen i Morgenbladet for to uker siden. Mulig jeg har misforstått, men tar sjansen på å komme med noen opplysninger:

Som du sikkert vet, var det i 1823 uår i Norge og store deler av Europa. Det regnet jevnt hele sommerhalvåret. Svært dårlige kornavlinger. Min tipp-tipp-oldefar, Jørgen Andersen (1779-1847), rodde da fra Grisøya (i Blindleia, nær Lillesand) til Danmark for å kjøpe korn. Det var nok ikke for moro skyld.

Du vet sikkert også at under Napoleonskrigen var det alvorlige uår i 1808–1809 og 1812–1813. Når den engelske blokaden samtidig hindret den livlige sjøfarten og handel mellom Norge og Danmark og Europa for øvrig, var det vel sannsynligvis flere enn Terje Vigen (enten han er funnet opp av Ibsen eller ikke) som trosset den engelske blokaden for å skaffe brødkorn til seg og sine. Tre fjerdedeler av vårt matkorn kom normalt fra Danmark.

Det som er sikkert, er at mange norske sjømenn på sine skuter trosset engelskmennene, for handel, blant annet med matkorn, var nødvendig.

Hva skuten som min tippoldefar Morten Salvesen var lastet med da de var ute i forbudt farvann og ble innhentet av en engelsk fregatt, vet jeg ikke, men han var bare en av mange norske sjømenn som satt i prisonen i 1807–1814 utenfor kysten av England, blant annet i Chatham.

Min konklusjon er i hvert fall at hverken Ibsen eller Vigen var en dust. Mat må man ha.

Anne Elise L. Hausland