Tidspunktet for et minnested

Kulturredaktør Espen Hauglid, gjør i Morgenbladet 18. mars noen betraktninger om hva som er riktig tid for minnestedet etter 22. juli. Hauglid og jeg er enige om at Jonas Dahlbergs vinnerforslag på Sørbråten og i Oslo sentrum er et intelligent og følsomt svar på Stoltenberg-regjeringens bestilling av nasjonale minnesteder, også fordi det reflekterer umenneskeligheten og barbariet i terroristens handlinger.

Imidlertid er vi uenige om hva som er riktig tidspunkt for etableringen, og her nevner Hauglid Minnesmerket over Europas myrdede jøder (Holocaustmonumentet) i Berlin som et eksempel på et prosjekt som har lyktes (?) fordi det har tatt tid.

Men realiteten er at dette er et prosjekt som var forsinket flere ganger grunnet uenighet om lokalisering, design, kostnader, og materialer. Mange vil derfor mene at det var skammelig at Tyskland ikke maktet å realisere et minnested før det var gått seksti år siden Holocaust.

Israels offisielle minnested etter ofrene for Holocaust, Yad Vashem, ble realisert i 1953, allerede åtte år etter andre verdenskrigs slutt. Minnestedet etter bombingen av Alfred P. Murray Federal Building i Oklahoma i 1995, ble åpnet på dagen fem år etter hendelsen. Minnestedet etter bombene i undergrunnen i London i 2005 ble åpnet fire år etter hendelsen. Minnestedet etter togbombene i Madrid i 2004 ble åpnet tre år etter hendelsene. Dette viser et behov for ganske raskt å respondere på nasjonalt nivå – med kunstneriske uttrykk – på menneskeskapte alvorlige hendelser. Å vente til 2071 slik Hauglid foreslår er derfor ganske historieløst.

Likevel er Hauglid og jeg enige om at etableringen av minnesteder er utfordrende på mange måter, noe uenigheten om plasseringen av minnestedet på Sørbråten er et eksempel på. Det er god grunn til å ta naboer og andres motforestillinger seriøst, på samme måte som Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene har legitime forventninger til etableringen av et minnested. Men tiden løser ikke dette av seg selv.

Etableringen av minnesteder er i seg selv en del av minnearbeidet etter en hendelse som 22. juli, og dette arbeidet består i å øve seg på uenighet og ulikhet. Det eksisterer en rekke forskjellige erfaringer etter 22. juli som vi alle forsøker å gjøre til en stor samlende fortelling. Den øvelsen er både utfordrende og smertefull, men den må gjøres. Også selv om vi ikke lykkes. Det er dette professor James E. Young har forstått essensen av når han sier: «Alle minneprosesser handler om splittelse, til og med når de forsøker å forene minnene.»

Jørn Mortensen er leder av Kunstutvalget for minnesteder etter 22. juli, og rektor Kunsthøgskolen i Oslo.