Til tømrermester Thorstensen

I sitt meget interessante essay om det manuelle som en motpol til det akademiske, i Morgenbladet 22. august, kommer Ole Thorstensen blant annet inn på den overteoretiserte håndverksutdanningen. Den skaper taperne, gjør at folk dropper ut av utdanningen, slik at en hel generasjon går tapt og kontinuiteten i håndverksfagene og dens utdanning forsvinner.

Skylden for dette får i hovedsak akademikerne: «Der er de som styrer og steller oss.» Men var det ikke egentlig skolepolitikerne? Kanskje er dette i seg selv et akademisk spørsmål. Uansett svaret på dette, er det ikke helt tilfeldig at mange av essayets interessante aspekter også blir tatt opp i det neste Morgenbladet i Sten Inge Jørgensens artikkel om den fremgangsrike tyske håndverksutdanningen, og av Stein Arne Sæther i Adresseavisen 30. august om den norske elendigheten, nemlig «at yrkesopplæringen er akademisert».

Begge artikler peker dermed i samme retning som Thorstensens essay: akademikernes tåpelige teoretisering av utdanningen versus en praksisrettet utdanning som skaper det som skal til for en vellykket læringsprosess – nysgjerrighet. Eller som Sæther formulerer: «Du må se, prøve, erfare og prøve på nytt. Først da er du motivert for teoretisk bakgrunnskunnskap og kan få fullt utbytte av den. Handlingen styrer resultatet.»

Utover denne problematiseringen lukter Thorstensens essay dessverre av en del misunnelse over akademikernes akk så glade liv. Ikke bare har de distansert seg fra det manuelle ved hjelp av en lang utdannelse – de lever også lenger, og de tjener mer. Penger er ikke alt, som de gamle sa.

Det som etter min mening preger Thorstensens fremstilling av de manuelles litt triste tilværelse, er det at det finnes så lite stolthet over eget arbeid. Med min utenlandske, tyske bakgrunn har jeg også ofte stusset over mangelen på yrkesstolthet i Norge. I mitt hjemland posisjonerer håndverkere og andre kroppsarbeidere seg bevisst mot akademikerne: «Det er vi som bygger verden. Ikke dere.» Slik får akademikerne og byråkratene sin del av nedsettende adjektiver, adjektiver som helst ikke bør gjengis i en kulturavis som Morgenbladet.

Jeg kan heller ikke være enig i påstanden om at de manuelle er dårlig omtalt eller ansett i Norge. Mine kunder her i Norge viser betydelig mer respekt for en håndverker enn jeg har opplevd i mitt hjemland. En god og pålitelig snekker, rørlegger eller vaskedame behandles med omsorg og lovprises høyt blant annet ved akademikernes lunsjbord. Forholdet til håndverkeren kan til og med bli så fortrolig (og kostbart!) som til en tannlege. Som snekker føler jeg meg meget respektert, verdsatt og ettertraktet, noe jeg i mindre grad kan si om min tid innenfor den akademiske verdenen. Nå har jeg både penger og arbeid. Og det viktigste av alt: anerkjennelse.

La oss være enig om at vi faktisk blir styrt av akademikerne. Det har jo sine gode sider, se for eksempel byggebladene. Men siden de første nyutdannete arkitektene med sine ideer erstattet den gamle byggmesteren med sin erfaring, har også byggebyråkrater og konsulenter vokst seg til legioner. Det er de som finner opp enda en ny oppskrift som skal «redde oss» fra alle ulykker, fra feil og fusk. Akademikerne er tilsynelatende i den urokkelige tro at de skaper en bedre verden – for oss. Det stemmer dessverre ikke; de skaper i beste fall en legitimering for sin egen virksomhet.

Vi manuelle derimot må huske at akademikere bare er papirtigre. Deres makt er ikke reell, selv om vi må forholde oss til den og selv om vi blir styrt og stelt av dem. Men med akademikeres virksomhet blir det ikke pumpet opp en eneste dråpe olje, det blir ikke reparert et eneste tak eller produsert noe reelt i det hele tatt. Med andre ord: Reelle ting, som også i kunnskapssamfunnet må bli skapt av noen, nemlig av oss, de manuelle. Det er vi som skaper ting og verdier.

Kanskje er det derfor akademikerne sutrer så mye i sine fine kontorstoler. Fordi de egentlig vet at de bare forvalter og organiserer, styrer og steller. Og de vet at en akademiker i den forstand egentlig ikke mestrer noe som helst. Men det gjør vi, tømrermester Thorstensen.

Rainer Benjamin Hoppe Tømrersvenn