Ulv er tull i Norge

Her er en kommentar til Erik Steinegers ulveforsvar i Morgenbladet 4. september 2015. Ifølge Bernkonvensjonen er ikke Norge forpliktet til å opprettholde en liten stamme av russiske ulver i Norge. Argumentet mot ulv i Norge er ikke at ulven er farlig som sådan eller at motstandere av ulv i Norge er rabiate rovdyrmotstandere. Det er ikke frykten for å møte en bjørn eller en ulveflokk som gir grunnlag for min motstand mot rovdyr. Skjønt, pulsen ville øke et par hakk. Og å sende vår treårige datter ut i ulveland er uaktuelt. Nei, det avgjørende for meg er beitearealene og kulturlandskapene som vil gå til grunne.

Mens det tidligere var skuddpremie på ulv, bjørn, jerv og gaupe, er disse i dag beskyttet av egne rettigheter. Jeg mener at det kommer av at vi i Norge i dag er løsrevet fra vårt mat-ressursgrunnlag. Norge kan i praksis importere all mat, og vi importerer stadig større menger med soya fra Brasil. Jeg mener Norge heller burde satset på lokale gras- og utmarksressurser og benyttet dette til å lage næringsrik og god, lokal mat.

Men tilgangen til billig-soya fra Brasil endrer altså Norge. Stortinget vedtok rovdyrforliketi 2011, og det sier, grovt fortalt, at lammene og kalvene skal beite på en side av dalsiden, mens ulven, bjørnen og jerven skal befinne seg på andre siden. Altså, et lappeteppe av rovdyr- og rovdyrfrie soner, rovdyrgjerder og så videre. For eksempel er Nord-Trøndelag 85 prosent rovdyrtilrettelagt. Dette forliket fungerer ikke, og følgene er at kulturlandskapet gror igjen og folket flytter sørover til byene. Noe av dette er selvfølgelig del av en global sentraliseringsbølge.

Importen av billig-soya fra Brasil har gjort at «norsk» mat blir lettere å produsere: billigkyllinger, billigsvin og billig-storfe-kjøttdeig blir til i store (industri)fjøs. Å sette opp svine- og kyllingfjøs er fort gjort. Problem løst: bort med tusenårlangt tradisjonelt landbruk (høy om vinteren og beite om sommeren). Inn med næringstomt kraftfôr.

Når matproduksjonen løsrives fra ressursgrunnlaget, har det vidtgående konsekvenser. Soya-importen er tidligere problematisert av Aftenposten og Morgenbladet. Norge «okkuperer» tre millioner mål jord i Brasil til soyaproduksjon som igjen blir til kraftfôr som skal spises av norske produksjonsdyr. De beste gras- og beiteområdene blir uheldigvis rovdyras domene. Brasil-kraftfôret kommer opportunt for den høyreliberalistiske blåblå regjeringen (husk at nordmenn er en nasjon av «kjøtthuer»), miljøpartiene (SV, MDG, V), deler av Bondelaget, Kristin Clemets Civita og miljøorganisasjonene (WWF og Naturvernforbundet). Jeg har valgt side og heier på kultur- og beitelandskapet.

Rovdyrkostnaden er for høy i dag med tanke på ernæring, kulturvern, biologisk mangfold og ikke minst demografi.

Olav Grøttum er lektor.