Utilitaristiske betraktninger av kirkemusikk

Men hun registrerer at russerne ikke blir bedre mennesker av å høre på fin kirkemusikk. Hun får derfor ikke bestemt seg: Er det mennesket eller musikken det er noe galt med? Eller kanskje er det noe galt med erfaringen eller formidlingen av det hellige i denne type musikk?

For hva er ellers vitsen med religiøs kunst, spør hun, og peker sin moralske pekefinger på de tiggende sigøynerbarna, illeluktende alkoholikerne og de grotesk invalidiserte eller sykdomsinfiserte menneskene som er oppstilt utenfor kirkebygningen. Hun mener at “feiringa av mysteriet burde ideelt sett ha visse verdslege konsekvensar […]Inngangen til kyrkja er ein allé av tiggande menneske. Men ein forbarmar seg ikkje over dei […] Det ligg ein vending bort fra verda – humanismen fungerer på eit ideelt plan, men ikkje på eit reelt plan.” (Morgenbladet 26. november 2004).

Men på seg selv kjenner man andre: “Jeg merket det selv: Jo vakrere gudstjenesten var, desto mindre klarte jeg å nærme meg de perverst oppsvulmede, koldbranninfiserte skikkelsene på gaten. Medlidenheten var stor – på avstand […] Den kultiske gudstilbedelsen rommer i så måte et uhyrlig moment, fordi den overser eller avviser enkeltindividet. Den tåler ikke andre menneskers svettende, støyende nærvær. De virkelige menneskene må forsvinne for at ideen om det guddommeliggjorte mennesket skal kunne realiseres.” (Essaysamlingen Mystikk og mysterium, s. 175).

Denne tenkning om den guddommelige liturg (og da også indirekte den musikk som opptrer der) gjør seg skyldig i tre metodiske feilgrep:

a) Musikken løsrives fra sin liturgiske funksjon, og vi sitter igjen med en typisk vestlig estetiserende forståelse av et liturgisk fenomen.

b) Petersen setter denne musikken på tiltalebenken fordi den ikke kan vise til konkrete resultater i arbeidet for å minske russerens nød. Det er å rette baker for smed. Som om Wagners musikk i siste instans kan klandres for Hitlers galskap?

c) Det er en snodig form for argumentasjon å si at en type kult (i denne forbindelse den guddommelige liturgi) ikke er etisk/humanistisk fordi vedkommende selv ikke føler seg medlidende og hjelpsom etter å ha hørt på den type musikk som er knyttet til kulten. For det er det hun faktisk sier, både i intervjuet og essayet.

Den ortodokse kirke er mer aktiv enn på lenge i arbeidet med å avhjelpe alle typer nød i det russiske samfunn. Det er mulig at de ikke klarer å synge folk mette og friske, men mennesket lever som kjent ikke bare av brød alene.

I. K. Ramasov

Student