Utrygge barn er ikke kompetente

Barnehager

Vi retter i dag mye oppmerksomhet mot barnets kompetanse. Barnet er utforskende, bidrar i sosialt samspill fra tidlig alder og er menings- og mestringssøkende. Alliansen mellom den pedagogiske retningen som ser på barn som små, autonome individer og politikere som forsøker å gjennomføre et billigst mulig barnehageløft, synes å ha stor gjennomslagskraft med tanke på utformingen av fremtidens barnehager. Et naturlig resultat er stimulerende, kostnadseffektive basebarnehager.

Trygghet er en forutsetning for at barnet skal våge å utforske den spennende verden det lever i. Vi kjenner alle til hvordan barnet kommer stormende til foreldrene for å søke trygghet hvis det blitt utsatt for noe ubehagelig. Det er først når barnet er blitt trygget at det igjen er klar for å utforske omgivelsene. Dette åpner opp for å se på barnet som sårbart. Budskapet om det sårbare barnet er mindre moderne, men så er heller ikke barn et moderne fenomen. Denne sårbarheten består i det lille barnets fullstendige avhengighet av voksne. Etter hvert som barnet vokser til, vil det gradvis lære å takle en del utrygghet alene, men i tidlig alder er barnet prisgitt omsorgspersoners tilstedeværelse for å hanskes med vanskelige følelser som frykt og frustrasjon.

Det er stressende for små barn å ha store, uoversiktlige lokaler, samt lite uteareal å leke på. Det mest stresskapende for barn er nok likevel en eventuell mangel på tilknytningspersoner som kan hjelpe dem å takle emosjonelle stressituasjoner. Basebarnehagenes organisering, med friere flyt av en relativt stor mengde voksne og barn, kan gjøre det vanskeligere for barn å knytte seg til noen i personalet. Selv om personalet kun besto av pedagogisk kompetente og trygge omsorgspersoner, vil barnet i liten grad kunne nyttiggjøre seg disse hvis det ikke etableres en tilknytning. Tenk bare på hvor vanskelig det er å trøste andres barn, selv om du er et suverent førstevalg hos dine egne. Tilknytningen blir jo dannet som en funksjon av tid tilbrakt sammen og kvaliteten på samspillet.

Høgskolelektor Mari Engesæter annonserer den besnærende tanken om at barnehagebarn ikke nødvendigvis har de samme behovene for voksne tilknytningspersoner som barn som er hjemme. Hun fabulerer videre og lurer på om ikke barna kan ha en omsorgsfunksjon for hverandre, og henviser til at barnet i alle fall møter noen kjente fjes selv om det ikke alltid treffer noen kjente voksne. Hvis jeg er velvillig i min tolkning så ser jeg at ettåringer kan bety noe for hverandre og at de kan gi uttrykk for gjensynsglede, men å tenke seg at de skulle kunne ha en viktig funksjon i forhold til å trygge og trøste hverandre er en svært spesiell tanke, og vitner om manglende kunnskap om barns psykologi. Det er vel få som har opplevd at små barn løper/krabber til en lekekamerat for å få trøst, når det er en voksen omsorgsperson til stede? Det bør i hvert fall lyse noen varsellamper hvis barna i barnehagen søker trøst hos hverandre i stedet for hos personalet. Da er heller fenomenet emosjonell smitte mer gjenkjennelig hos ettåringer; der ett barn begynner å gråte i frykt, og snart hele barnegruppen er i opprør. Engesæter savner forskning på området, men jeg formoder at et forskningsprosjekt der man skal teste ut småbarns evne til å være hverandres omsorgspersoner blir stoppet etter kort tid av etisk råd.

For aldersgruppen ett til tre år, er det ekstra viktig å ha stabilitet og kontinuitet i personalet, nettopp fordi de i større grad enn eldre barn er avhengige av voksne de kjenner godt. Da det er en klar begrensning i antall personer små barn kan knytte seg til, må man begrense antall voksne barnet skal forholde seg til.

De viktigste ferdighetene de minste barna skal lære er å etablere en grunnleggende trygghet, og i møtet med trygge tilknytningspersoner utvikle innsikt i eget følelsesliv, samt oppleve hvordan man takler ulike følelser. Her dannes mye av grunnlaget for en sunn psykisk helse, som igjen er viktig for god sosial samhandling og annen innlæring.

Kostnadseffektive basebarnehager for «det kompetente og autonome barnet» er en trussel mot barnets trygghet. Først når barnet er trygt kan det vise hvor kompetent det er!

Tommy Tollefsen

Lege i barne- og ungdomspsykiatri