Velvilje, idealisme og naivitet

AFGHANISTAN

Jeg vet knapt om noe menneske innen det analytiske sjiktet av norsk politikk man kunne karakterisere som en kyniker, en desillusjonert machiavellist eller noe i den retningen. Enten det er høyre eller venstre, er alt preget av bjørnsonsk velvilje, nordahl griegsk idealisme og thorbjørn egnersk naivitet. Den største faren for Norges fortsatte eksistens som stat, er at alle disse idealistene får totalhegemoni over norsk virkelighetslesning.

Den første Afghanistan-krigen (1979-89) var så full av kulisser, iscenesettelser og Potemkin-bedrag at det har tatt historikerne årevis å komme frem med kvalifiserte bokverk om den. John K. Cooleys Unholy Wars fra 1999 har allerede rukket å bli en klassiker, men er definitivt overgått av Steve Colls (Washington Post) 712 siders epos, The Ghost Wars fra 2004. Hvis noen ønsker å skolere seg i mekanismene for hvordan moderne politikk fungerer, er det bare å starte å lese.

Det handler mye om hvordan Kina, USA og Saudi-Arabia via Pakistan brukte oppunder 50 milliarder dollar til å utstyre den afghanske Jihad med krigsutstyr og logistikk, fra Stinger-raketter til radiosamband – uten at dette skulle forstås av omverdenen. Og i Norge ble det særdeles lite forstått, og Høyre og AKP sto sammen om å verne om romantikken om de fattige muslimene som tok opp kampen mot stormakten.

Nå tyder alt på at vi beveger oss inn i en ny romantisk fase veiledet av Elisabeth Eide (Morgenbladet 8. desember) som nok en gang skuer “fattige bondesønner og andre unge menn” plukke opp Kalashnikovene. Her gis det intet forsøk på å analysere de geopolitiske endringer som har funnet sted i Sentral-Asia siden 1989. Her er ikke et ord om at USA er fordrevet fra nær sagt alle land og baser i området og i øyeblikket bare holder Manas Air Base i Kirgisistan, bortsett fra baser i Afghanistan som er den mest strategiske brikken på det sentralasiatiske brettet.

Grunnen til dette er naturligvis at Russland og Kina gikk inn i en strategisk allianse, dro med seg en rekke av Afghanistans naboland inn i militæralliansen Shanghai Cooperation Organization, og rett og slett ba USA pelle seg ut av regionen. I dette fant de stort gehør hos de omtrent 50 millioner muslimene i området. Døde “talibanere” viser seg ofte å være usbekere, kasakhstanere, pakistanere, men også tsjetsjenere og jemenitter. Pakistanske journalister lister opp fire organisasjoner som sentrale komponenter i Taliban-bevegelsen: Harkat al-Mujahideen, Hizb-e-Islami, Tehreek-e-shariat-e-Muhammadi og naturligvis al-Qaida.

Nå har vi den situasjonen at rollene er byttet om. De 100 000 russiske soldatene ble sendt hjem blødende og erstattet med 32 000 Nato-soldater. Vi kan med en gang si at dette vil bli et like forsmedelig nederlag og kanskje et Stalingrad for Nato? Det bygger vi på det faktum at rekrutteringen til Taliban overhodet ikke er noe problem og at mektige og velstående stater rundt Afghanistan vil sørge for tilførsel av våpen og penger til krigeren og hans familie ved eventuell død.

Italienske krigsteoretikere under renessansen sa at det var tre ting som var nødvendig for å føre krig: penger, penger og mer penger. Og den noe eldre Sun Tzu bemerket i Krigskunsten: "All krigføring er basert på bedrag."

Jan Hårstad, skuespiller