Vi­ten­skap el­ler in­gen­ting

Evidensbasert praksis

Det har vist seg at naturvitenskapelig metode kan brukes til å forbedre terapisituasjonen i kontrollerte studier, og at den kunnskapen som er blitt til på denne måten er anvendelig i den daglige terapisituasjonen i sykehus, poliklinikker og hos privatpraktiserende psykologer. Tor-Johan Ekeland, professor i sosialpsykologi, argumenterer heftig i Morgenbladet 21. september for at dette er en uheldig utvikling som må snus så fort som mulig.

Ekeland sier mer: Han hevder det ikke finnes evidens for at evidensbasert terapi virker. Den evidensbaserte tradisjonen tar ikke hensyn til kontekst. De virker ikke ute i verden, selv om de virker i laboratoriene. De tar også kontrollen vekk fra terapeuten: Psykologisk teknologi gjør terapeuten overflødig. Problemet, ifølge Ekeland, er at det ikke finnes bevis for effekten av evidensbasert terapi.

Men dette er undersøkt. Siden Hans Eysencks klassiske studie av terapi i 1952, har det vært kjent at de adferdsanalytiske tilnærmingene til terapi fungerte mer effektivt enn alternativene. Pasienter som har vært behandlet med kognitiv adferdsterapi (CBT) i ett år, har de samme forandringene i hjernen som mennesker som har gått på medikamenter like lenge. I stor grad finner man de samme resultatene, både i kontrollerte studier og i naturalistiske settinger. Det er lite som tyder på at fobibehandling, tvangslidelsesbehandling eller depresjonsbehandling ville bli bedre om en valgte andre metoder, og resultatene fra bruk av metodene er i stor grad oppløftende. Det er ikke lenger spørsmål om å finne metoder som fungerer, det er spørsmål om å spre kunnskapen om disse metodene.

Det er selvsagt legitimt å stille spørsmål: Hvilken empiri er god og hvilken er ikke til å stole på? Dette avgjøres som regel av forskningsmetode, men Ekeland velger her å stå som dommer i dette spørsmålet selv. Hva er kriteriene hans for god og eksisterende forskning? Hva skal kravene til intervensjon være om de svakeste av de svake ikke skal motta dokumentert behandling? Det virker arrogant å hevde det motsatte uten å vise til dokumentasjon. Ekeland viser en pussig bekymring for terapeuten oppi dette. Psykologene kan overlate mye av jobbene sine til et billigere teknikerkorps. Hvis et billigere teknikerkorps kan gjøre jobben bedre enn kostbare psykologer, hva er egentlig problemet? At psykologer blir arbeidsledige? Er jobbene til psykologene viktigere enn helsen til pasientene?

Det bør lyse varsellamper hos alle som møter behandlere som ønsker å benytte ikke-dokumenterte metoder når det finnes dokumenterte metoder. Disse ikke-dokumenterte metodene blir da i beste fall eksperimentelle intervensjoner – og det bør være retningslinjer for når slikt skal kunne benyttes. Autonomien til behandler kan aldri gå foran rettighetene til pasientene om å få tilgang til den beste og mest mulig effektive behandling. Det er også et samfunnsspørsmål: dårligere behandling av pasientene er svært kostbart, målt både i menneskelig lidelse og økonomi.

Ekeland presenterer ikke noe brukbart alternativ. Hva annet enn naturvitenskapelig orienterte tilnærminger har produsert kunnskap som er mer effektiv? Som raskere kan gi mennesker som sliter et bedre liv? Som bedre kan forklare hva som virker og hva som ikke virker? Det er ingenting som tilsier at relasjon og instrumentalitet ikke kan sameksistere i intervensjoner. Det er det paradoksale med Ekelands syn som han ikke ser ut til å kunne forene i en sammenhengende argumentasjon: Hvordan skal han vite om han gjør pasientens lidelser mindre hvis han ikke er villig til å måle effekten av den aktuelle behandlingen?

Rolf Lindgren

Psykolog

Leif E.O. Kennair

Førsteamanuensis, NTNU