Ytringer, handlinger – og tanker

Knut Olav Åmås innledet en debatt om ytringer og handlinger i en kronikk i Aftenposten den 24. januar. Både han og andre advarer mot å utviske skillet mellom ord og handlinger. Skillet oppfattes om vesentlig, og frykten er at ytringsfriheten vil lide dersom ytringer reduseres til «bare» handlinger.

Det er åpenbart at Åmås traff en nerve her, det viser debatten etterpå. Debatten viser også at skillet mellom ord og handlinger ikke er klart, så hvordan skal vi egentlig formulere de grunnleggende problemene her? Anine Kierulf har pekt på at ytringer faktisk kan sees på som en form for handlinger. Ytringer medfører faktiske virkninger og ytringene er i seg selv frembrakt ved fysiske virkemidler, slik som bruk av stemmebånd eller en penn. Som Kierulf påpeker, er dette likevel ikke noen grunn til å gi ytringer mindre vern. Jon Wessel-Aas har vektlagt at det vesentlige er vernet av ytringer, om ytringene også er handlinger er underordnet. Flaggbrenning er en rettslig vernet ytring, uansett om brenningen også er en handling.

Det kan være nyttig å legge til en tredje størrelse her: tanker. Linjen tanke – ord – handling har både rettslig, politisk og filosofisk relevans. Rettslig sett er vernet sterkest mot venstre i linjen. Tankefriheten er vernet i menneskerettighetskonvensjonen artikkel 9. Det sies gjerne at tankefriheten er absolutt. Ytringsfriheten, i midten, har et sterkt vern. Man kan bare gripe inn i ytringsfriheten om det er helt nødvendig i et demokratisk samfunn. Handlinger, til høyre på linjen, kan man bare i begrenset grad kreve å drive uforstyrret med. Det eksisterer et helt arsenal av legitime forbud mot handlinger. Det er ikke bare ord og handlinger det er vanskelig å skille mellom. Det samme gjelder forholdet mellom ord og tanke. Det kan ikke bare være den tanken som aldri får noe uttrykk, som er vernet.

Vi har lang erfaring med å se på ytringer som handlinger i Norge. Først i oktober i fjor ble straffelovens regler om injurier opphevet. Frem til da levet den sentrale bestemmelsen om ytringsfrihetens grenser sitt liv blant paragrafer om drap, voldtekt, legemsfornærmelser og tyveri. Selv om vi mente å praktisere ytringsfrihet var den juridiske tenkning preget av at det var en handling man vurderte.

Man skulle se på en bestemt setning, på et bestemt tidspunkt, og spørre seg om denne ble uttalt med forsett eller uaktsomhet. Om vedkommende nyanserte noe uken etterpå, var for eksempel vanligvis uten betydning. Omkring årtusenskiftet fikk menneskerettighetskonvensjonen reell innflytelse. Her tenkte man ikke på handlinger, men på ytringer. Endringen i tankemodell fikk dramatisk virkning, selv om dommerne opplevde at de tenkte nokså likt.

Det er altså slik at ytringer og handlinger er blandede størrelser. Den som vil forby noe, bør gjøre det ved å forby handlingen og ikke ytringen. Eksempelvis slik det ble gjort i 1918 da Kyrre Grepp forsøkte å innføre det kommunistiske manifest i 200 eksemplarer fra Russland. Det ble ikke sagt noe vondt om manifestet, men papirrasjoneringen måtte håndheves strengt og slik forsendelse av pakker ble kunne man ikke ha noe av.

Disse tre størrelsene tanke – ord – handling har medført filosofiske problemer til alle tider. Språkfilosofer har analysert forholdet mellom ord og handling, som Anine Kierulf har redegjort for. Forholdet mellom de to andre størrelsene, tanke og ytring, er i sin tur en variant av det gamle problem om forholdet mellom «sjel og legeme». Hvordan kan en tanke eller idé i det hele tatt medføre at noe skjer i den fysiske verden?

Den lille begrepssamlingen har også hatt større politisk betydning enn vi vanligvis tenker på. De «historiesyn» som knyttes til ulike politiske retninger inkluderer alltid et syn på tankens og ordets betydning som virkende kraft. Det marxistiske verdensbildet reduserte tanker og ord til en passiv «overbygning» over det som virkelig betydde noe, de fysiske produksjonsforholdene. En liberal ideologi vil på helt motsatt vis sette menneskets frihet og tanke i sentrum. De rådende politiske forhold vil nådeløst virke inn på et samfunns reelle ytringsfrihet.

Åmås’ uttalte frykt er ikke uten grunnlag. Om vi visker ut skillet mellom ytringer og handlinger, vil mer av det som reelt er ytringer eller tanker bli ansett som handlinger som kan straffes eller i hvert fall fordømmes. Om vi kleber handlingene direkte til ytringer eller tanker, vil det reelt medføre tankekontroll og sensur. Når Støre slår i hartkorn «ekstremister på begge sider», uten hensyn til om begge sider produserer voldelige handlinger, glemmer han skillet mellom ord og handling. Tanker eller ytringer oppfattes altså som en form for handling, som fordømmes.

Vi må holde på skillene mellom tanker, ord og handlinger. Det gjelder uansett om de som regel fremtrer i blandet form. Det er mange ytringsformer som lettere kan forbys, om vi glemmer dette. Kyrre Grepps forsøk på import fra Russland er et slikt eksempel. Det er et forholdsvis nytt syn at et demonstrasjonstog er en ytringsform, og ikke bare en sammenstimling av mennesker som kan reguleres av politivedtekter. Er nakendans ytring? Hva med flaggbrenning og husokkupasjon?

Når en lokal kvinne settes på glattcelle og får forelegg for å forsøke å frakte en barnefamilie fra Storskog til kirkeasyl, er det ikke bare i Finnmark at det er blitt kaldere.

Vidar Strømme er advokat i Advokatfirmaet Schjødt.