Hør Jonas Ekeberg, redaktør i Kunstkritikk, på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis via Itunes, eller lytt her:
For ikke så altfor mange år siden var «innkjøpt av Nasjonalgalleriet» den største anerkjennelsen en norsk kunstner kunne få. Tilsvarende status hadde det å bli «indkøbt af Statens Museum for Kunst» i Danmark og «inköpt till Moderna Museet» i Sverige. For en kunstner som kunne sette dette på cv-en, var det som en æresmedalje på jakkeslaget.
I dag er de statlige museene ikke lenger like dominerende i kunstfeltet, og for internasjonalt orienterte kunstnere har de nasjonale samlingene knapt samme status som tidligere. I det beskjedne nordiske kunstmarkedet er museene likevel viktige aktører, både kunstnerisk og kommersielt.
– Det betyr mye å ha innkjøp av et nasjonalt museum på cv-en. Men det har blitt et større kretsløp siden jeg var ung.
Det sier den norske kunstneren Lotte Konow Lund.
Museet for samtidskunst i Oslo kjøpte inn et videoverk av henne i 1999, et par år etter at hun gikk ut av Kunstakademiet. I dag har Nasjonalmuseet fem av arbeidene hennes i samlingen. Hun synes imidlertid at museet er for forsiktig:
– Det tar for lang tid før de klarer å ta avgjørelser, før de stiller ut og kjøper inn kunstnere. Ofte blir det slik at museet følger etter det private markedet og lar det bestemme kanon, ikke omvendt.
Legger premissene. Kunstkritikk har sett på innkjøpsvirksomheten i de statlige museene Moderna Museet i Sverige, Statens Museum for Kunst i Danmark og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Norge. Ofte kan man få inntrykk av at utstillingene er museenes eneste utadvendte virksomhet, mens ervervelsene er interne anliggender. Men samlingene legger premissene for utstillingene, og dagens innkjøp har betydning for hvordan fremtidens kunsthistorie kommer til å se ut. Likevel er det svært få, selv i kunstfeltet, som vet hva samlingene inneholder, hva slags midler museene råder over og hvordan ervervelsene foregår.
De tre nordiske museene har helt forskjellig historisk bakgrunn og mandat. De opererer i tillegg med ulik definisjon av hvilken epoke samtidskunsten utgjør. Statens Museum for Kunst regner samtidskunsten fra 1960, Nasjonalmuseets avdeling for samtidskunst regner fra 1945, mens Moderna Museet ikke skiller den moderne kunsten fra den samtidige. Der gjelder oppdraget fra år 1900. Like viktig for innkjøpspolitikken er naturligvis den eksisterende samlingens karakter. All museal virksomhet handler om å utvikle og utdype en samling.
Ulne ambisjoner. På tross av disse forskjellene, er virksomheten på de tre nordiske museene sammenlignbar. De har alle den samme utfordringen om å balansere det nasjonale mot det internasjonale ved hjelp av en kombinasjon av statlige og private midler. Kunsthistorisk kunnskap må kombineres med evnen til strategisk samarbeid.
Det er vanskelig å få museene til å formulere noe spesifikt om de vurderingene og ambisjonene som ligger til grunn for ervervelsene. På Nasjonalmuseet legger man vekt på «viktige kunstnere», i Sverige er oppgaven å være «bred», mens Statens Museum for Kunst i Danmark skal samle «representativt». Det ligger med andre ord stor makt i de til enhver tid sittende innkjøpskomiteene. Det er her den egentlige innkjøpspolitikken utformes, men vurderingene som gjøres, er sjelden eller aldri tilgjengelige for offentligheten.
Vi må altså se på praksisen om vi skal forstå de tre museene. På de kommende sidene har vi foretatt et dypdykk i samlingene i Oslo, København og Stockholm. Vi har særlig sett på innkjøpene de siste tre årene, og forsøkt å forstå hvilken kunstnerisk drivkraft som ligger bak når museene innlemmer en kunstner i samlingene. I tillegg har vi bedt den faglige ledelsen ved hvert museum om å velge tre verk hver.
Løfter salget. De statlige museene oppfatter seg som aktører i kunstmarkedet, men understreker at de ikke har noe særskilt ansvar for å støtte lokale gallerier og kunstnere. Ola Gustafsson, som driver galleriet Elastic i Stockholm, forteller at mange følger med på hva Moderna Museet kjøper. Interesse fra museet kan løfte salget i en utstilling. I tillegg er mange av de toneangivende private samlerne aktive i museets venneforening. Det kan føre til en ytterligere forsterkende effekt, ved at de følger i museets fotspor.
– Moderna Museet har en klar innvirkning på den samtidige kunstscenen. Men man kunne selvfølgelig ønske at de var lettere på foten. Museets innkjøpsprosesser har en tendens til å ta tid, og for kunstscenen er det viktig at et verk kjøpes inn når det stilles ut – og ikke i etterkant, sier Gustafsson til Kunstkritikk.
Pakket ned. Den norske kunstneren Elise Storsveen har erfaring med den institusjonelle tregheten som hefter ved museenes innkjøpsprosesser. I fjor ble hun kontaktet av Nasjonalmuseet, som kunne fortelle at de vurderte å gjøre innkjøp fra henne og faren Jon Gundersens felles utstilling på Kunstnernes Hus. Der viste Storsveen og Gundersen blant annet verket Lesesalen, som besto av ti store, encyklopediske montre fylt med hundrevis av antikverte gjenstander og illustrasjoner fra bøker og ukeblader. Da Nasjonalmuseet meldte sin interesse, hadde utstillingen vært stengt i tre måneder.
– Da de spurte om å komme og se på verkene, hadde montrene for lengst blitt demontert, og innholdet var pakket ned i poser og pappesker. Forhandlingene omkring kjøpet var derfor i stor grad basert på våre forklaringer. Dersom de hadde henvendt seg til oss mens utstillingen fortsatt sto oppe, ville de hatt mulighet til å forholde seg til materialet på en helt annen måte. Jeg føler jo et visst eierskap til Nasjonalmuseet, derfor blir jeg litt bekymret over den manglende beslutningsevnen, sier hun.
Storsveen mener også at Nasjonalmuseet ikke synes å være tilstrekkelig bevisst hva slags makt det har. I likhet med Ola Gustafsson påpeker hun hvor viktig det er for salget for kunstnere og gallerier at museet kjøper mens utstillinger fortsatt står oppe.
Fra Nasjonalmuseet først kontaktet Storsveen og Gundersen, tok det et halvt år før det besluttet å kjøpe.
En årsak til de langsomme innkjøpsprosessene er naturligvis de interne drøftingene. I tillegg omfatter ventetiden noen ganger søknadsbehandlingen i de private fondene museet er avhengig av. Men ikke alle er like skeptiske til ventetiden. Den danske galleristen Christian Andersen ønsker den tvert imot velkommen. Han sier at Statens Museum for Kunst har kjøpt fra hans galleri i København, men aldri direkte fra utstillingene:
– Det foregår snarere slik at de følger et kunstnerskap over tid, og ut av denne oppmerksomheten kan det oppstå en mer seriøs interesse. Den etterfølgende dialogen kan godt ta lang tid, men det ser jeg utelukkende som en positiv ting. For kunstneren er det jo også viktig at det som kjøpes er representativt, passer inn og kommer til å vises på museet, sier Andersen.
Blandingsøkonomi. Mens Moderna Museets årlige innkjøpssum på 4 til 5 millioner svenske kroner bare dekker perioden etter 1900, favner Nasjonalmuseets innkjøpsbudsjett på 10,7 millioner kroner i gjennomsnitt alle fagavdelingene fra eldre og moderne kunst til arkitektur. Dårligst stilt er Statens Museum for Kunst, som må fordele sitt innkjøpsbudsjett på 3 millioner kroner over 700 års kunsthistorie. I perioden 2013–2015 resulterte dette i innkjøpsbudsjetter på i gjennomsnitt 1,4 millioner danske kroner til samtidskunst.
Den danske kunstneren Claus Carstensen kaller det danske innkjøpsbudsjettet «en kulturpolitisk nullitet»:
– Når innkjøpsbudsjettet skal dekke alle områder fra eldre kunst til samtidskunst, så er det jo håpløst. Dette vanvittig lille beløpet er omvendt proporsjonalt med den store og stolte provinsielle selvforståelsen i det politiske systemet. Det finnes ikke noe museum som kan arbeide på den slags betingelser, sier han.
Et flertall av ervervelsene til Statens Museum for Kunst realiseres gjennom støtte fra diverse fond. Også Moderna Museet og Nasjonalmuseet disponerer midler fra fond, men dynamikken mellom statlige og private midler er svært forskjellig i de tre museene. Museet i Oslo har et utvidet samarbeid med Sparebankstiftelsen om deponi, men gaver og donasjoner er nesten fraværende. I 2014 mottok Nasjonalmuseet kun åtte samtidsverk som gaver, og under rubrikken «andre tilskudd og gaver» i årsregnskapet var det ført opp litt over 300.000 kroner.
Det er bare lommerusk sammenlignet med Moderna Museets enkeltdonasjon på 50 millioner kroner fra Anna-Stina Malmborgs och Gunnar Höglunds stiftelse i 2015. I Moderna Museets historie har de private donasjonene dominert samlingen, mens staten har stått for driftsutgiftene. Økonomen Martin Gustavsson har vist at museets nyervervelser mellom 1993 og 2006 besto av cirka 80 prosent gaver og donasjoner. Et tilsvarende tall gjelder for Statens Museum for Kunst, som er helt avhengig av private fond.
Spørsmålet er i hvilken grad dette påvirker samlingenes utforming. I Danmark må museet og resten av dansk kunstliv pent finne seg i at fondene styrer en del av ervervelsene. Marianne Torp forteller at det er vanskelig å få private støttespillere til å bidra til innkjøp av utenlandsk kunst. Dette viser også statistikken: de tre siste årene ervervet Statens Museum for Kunst 29 utenlandske verk. Tallet ved Nasjonalmuseet var 68.
Ved Moderna Museet er situasjonen den motsatte. Her består innkjøpene kontinuerlig av et flertall utenlandske kunstnere. Forskjellen kan skyldes et mindre nasjonalt orientert kulturelt klima, men hovedårsaken er nok at det internasjonale Moderna Museet i større grad selv legger premissene for hva som bør doneres. Museet har definisjonsmakt. I Oslo kan det se ut som om Nasjonalmuseet mangler en tilsvarende posisjon. Dette blir en utfordring for Nasjonalmuseet nå som museet i økende grad skal styrke samlingene ved hjelp av gaver og donasjoner.
Det store spørsmålet er om de statlige museene i fremtiden vil være i stand til å definere innkjøpspolitikken selv. Alt tyder på at museene blir stadig mer avhengige av gavmildheten til private fond og stiftelser. De handler i tråd med egne holdninger og siktemål. Hva er målene til det danske Ny Carlsbergfondet og den norske Sparebankstiftelsen? Det 21. århundrets kunsthistorie og kulturarv vil bli definert av samspillet mellom de nasjonale museene og de private aktørene.
Denne artikkelen er en del av Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, et redaksjonelt sammarbeid mellom Morgenbladet og nettidsskriftet Kunstkritikk.