En annen grønn verden

– Først, et sitat fra et av Miljøpartiet De Grønnes lokallag: «Et samfunnshus representerer mye av de grønne verdiene og den grønne livsstilen.» Hvorfor?

– Vi som parti er veldig opptatt av de offentlige allmenningene i samfunnet. Enten det gjelder byrom eller kulturrom, så blir dette mer og mer viktig i et samfunn som er gjennomkommersialisert. Vi må ha frisoner, og et kulturhus kan oppfylle det rommet. Det er ikke mange år siden byer var skrudd sammen litt annerledes enn i dag. Jeg ser på kulturlivet som et offentlig rom.

– Kulturen er grønn, sies det.

– Ja.

– Da skulle man tro at kultur var et av de aller viktigste satsingsområdene til MDG?

– Det vil jeg si at det er. Selv om man kanskje ikke ser det gjennom kulturprogrammet vårt. Vi er opptatt av et samfunn basert på andre verdier, med lavere fysisk forbruk. I det samfunnet vil kultur få en helt annen rolle enn i dag. Kjøp og salg av kultur er også et marked, og har en markedsverdi som kan erstatte fysisk forbruk. I dag er det sånn at folk kjøper nye klær når de kjeder seg. I fremtiden vil man kanskje reparere klærne og erstatte det forbruket med kulturimpulser i stedet. Kultur er en av bærebjelkene i vår politikk, fordi det er viktig i den nye, grønne økonomien, som skal erstatte den svarte økonomien vi har i dag.

– Den svarte økonomien?

– Ja, og kulturen er en del av en slags ideologisk overbygning. En overbygning som utgjør mer enn at det bare står i et kulturprogram. Når de andre partiene sier at de skal gi én prosent til kultur, er det for puslete. Det vi ønsker, er at kulturen skal ha en helt annen plass i samfunnet enn den har i dag.

– Så hvis dere havner i posisjon, hvor begynner dere? Hva er den viktigste kulturpolitiske saken dere vil ha gjennom, for å starte byggingen av overbygningen?

– For det første må vi inn med litt flere enn én representant. Jeg er billedkunstner selv, så for min del ville det være naturlig med en plass i kulturkomiteen. Det vi ønsker å begynne med, er å sørge for at pengestøtten i større grad går direkte til kunstnere og kulturutøvere. Der har vi et godt program, og vi vil styrke kraftig de stipendordningene vi har nå. Et annet punkt i programmet er at alle samferdselsprosjekter også skal avsette penger til kunstnerisk utsmykning. Hvis det gjennomføres, vil det bli en massiv økning i bruk av offentlig kunst i samfunnet.

– Hva er viktigst: kulturarv, kulturnæring, kunstnere eller frivillighet?

– Dette henger veldig sammen, men vi må satse på kunstnerne som skaper kunsten og kulturen. Satser vi på kunstnere, vil veldig mye av det andre komme av seg selv, ut fra det. Det er jeg ganske overbevist om. Å satse på fagkompetanse og oppbygging av kunstnerskap vil gi bedre kultur og mer kultur. Det vil stimulere til mer bruk av kultur og mer kulturnæring, som igjen vil føre til at flere blir interessert i kultur.

– Dere vil styrke ordninger rettet mot grupper som vanligvis ikke oppsøker kunst og kultur til vanlig. Hvordan?

– Det går på hvor kunst og kultur utøves. Det kan gjøres ved bruk av det offentlige rom, og ved å bruke prosjekter initiert av kunstnere selv, som retter seg inn mot befolkningsgrupper som ikke nødvendigvis bruker kunst. Gatekunst er en sånn ting, som det er alt for lite satset på. Hvorfor kan ikke teateroppsetninger foregå på et gatetun, for hvem som helst?

– Ja, hvorfor ikke, egentlig?

– Fordi støtten ofte går til institusjoner som vil ha folk inn på sine scener. Vi vil ikke ta bort det, men vi vil støtte kultur som bruker det offentlige rom på nye måter. I Frankrike er det for eksempel gatetrupper som er store på dette, med teateroppsetninger i gatebildet. Dette er en flott måte å vise frem kunst og kultur på.

– Andre måter å nå disse gruppene på?

– Kunstneriske utsmykninger, som kan oppstå på steder utenfor institusjonene. I gaterom, langs veier, på offentlige steder. Hvis alle infrastrukturprosjekter også skal være forpliktet til å bruke en viss andel på kunst og kultur, vil det stimulere til mer tilgjengelig kunst.

– I programmet foreslår dere også en egen kulturarbeidsmiljølov. På hvilke områder skal denne skille seg fra den vanlige arbeidsmiljøloven?

– Man har helt egne utfordringer som billedkunstner eller musiker. I dag er det litt sånn at den sterkestes rett gjelder. Man kan skal ikke være for vanskelig, for da får man ikke oppdrag. Da er det viktig å ha et rammeverk alle må forholde seg til, så kunstnere ikke blir utnyttet i oppdragssammenheng. Utarbeidelsen av et sånt regelverk må skje sammen med kunstnerorganisasjonene. Mange er sultne på å få vist kunsten sin, og strekker seg altfor langt for å få det til. Og så finnes det folk som spekulerer i denne sulten. Dette gir helt andre utfordringer enn i arbeidslivet for øvrig, som er ryddig.

– Vel. Det finnes mange bransjer der billig arbeidskraft også blir utnyttet?

– Det stemmer. Men jeg tror uansett at vi må ha spesielle regler innen billedkunst, teater og musikk, på grunn av de spesielle utfordringene som ligger der.

– Du er selv billedkunstner, og var tidligere aktiv i Venstre. Var det kulturpolitikken som fikk deg til å bytte parti?

– Nei, det er den helhetlige ideologien. Under den ideologen hører jo også kunst og kultur og rollen dette skal spille i samfunnet. Indirekte er det også på grunn av kultur. At jeg tror på et samfunn med lavere fysisk forbruk, og med andre typer forbruk, herunder kultur. Da jeg var med i Venstre, sa jeg alltid at om jeg hadde bodd i Sverige eller Tyskland, så ville jeg stemt på de grønne partiene i de landene. Når MDG første gang var seriøse – sånn jeg så det – i 2013, så var det ingen annen utvei enn å gå over. Jeg må få skryte litt av Venstre, de er verdensmestre i å lage politiske programmer, med masse detaljerte forslag. Vi i MDG har bevisst et litt mer overordnet program, men vi vil lære av Venstre også. Et tankekors er også at Venstre vil ha sitt kulturprogram gjennom i samarbeid med Frp.

– Har Rasmus Hansson gjort noe som helst for kulturlivet gjennom sine år på Stortinget?

– Det er utfordrende når vi bare har én person på tinget. Du havner i en komité, og det er vanskelig å være synlig overalt. Det viktige nå er å komme over sperregrensen, sånn at det blir flere mennesker på tinget. Jeg opplever absolutt ikke at det står på viljen, det er mer en arbeidsutfordring når du er alene.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.

Odin Drønen

Fotograf