Etter fabrikken

«Hun kom fra Borlänge, høsten '78. En duft av sagflis ledet henne frem,» synger Roland (Joakim Sällquist) på en fest i begynnelsen av Goliat. Familie og venner er samlet for å feire at broren endelig har sluppet ut av fengsel. De nynner med på visen om en ung kvinne som bryter opp for å begynne et nytt liv i en liten papirindustriby midt i Sverige, komplett med fagforeningsmøter på Folkets hus og lyse utsikter til å bli en del av etterkrigstidens svenske industrieventyr. Det er en vemodig liten vise, i en nostalgisk film. Svenske industribyer er ikke hva de engang var.

Harde tak.

Ta Rolands lille hjemby nær Norrköping. Cellulosefabrikken er nedlagt, arbeidsmulighetene ikke-eksisterende. Her bor han med en fibromyalgisyk kone, tenåringssønnen Kimmie (Sebastian Ljungblad), to mindre barn og bedrøvelige fremtidsutsikter. Dopdealing har vært et halmstrå en stund, men regningene hoper seg opp, og nå venter snart soning for familiefaren. Hvem skal da forsørge husholdningen? «Jeg vil ikke at han skal bli involvert i det jeg heller,» sier moren, mens Kimmie tyvlytter. «Men vi har ikke noe valg. Han har hatt lenger barndom enn det jeg hadde.»

Med et skarpt øye for sosiokulturelle distinksjoner, varhet for de mellommenneskelige omkostningene ved sosial nød, samt god hjelp av et knippe uanstrengt troverdige amatørskuespillere, beskriver Peter Grönlund et arbeidersamfunn der apatien råder. Det finnes ingen jobber, morgendagen er uviss og kriminalitet tilsynelatende eneste utvei. Kimmie står i en skvis. Faren byr på bokseundervisning og vil at sønnen skal manne seg opp. Moren vil at han skal ta opp farens nye mafiøse karrierevei. Selv har han mest øyne for barndomsvenninnen og hennes ambisjoner om lærlingplass utenbys, men kjenner et tyngende ansvar for sine yngre søsken. «Kommer barnevernet til å ta oss?» spør lillesøsteren nervøst før hun skal legge seg. Han avfeier bekymringen med en beskyttende nattaklem og pakker dyna godt rundt føttene hennes. Hjemmet er preget av en viss kjærlig trygghet, all uro til tross.

Midt i spagaten.

Goliat er bedre på beskrivelsen av spagaten Kimmie kommer i – mellom hensyn til egne fremtidsmuligheter, svenske straffelover og småsøsknenes velvære – enn på fremstillingen av den postindustrielle økonomiens konsekvenser for svenske småbyer. Her blir kategoriene i overkant absolutte. Grönlund skildrer et Sverige der industrien tilsynelatende ikke lenger eksisterer, der småbyen ikke har sjans mot den globale konkurransen, og der fremtidsutsiktene følgelig er håpløse. Valget står mellom metamfetamin og arbeid på fabrikken.

Men er det slik? Sverige har det bedre enn de fleste vesteuropeiske land, lykkes med å opprettholde industriens andel av BNP, og industribeltet rundt Norrköping er fremdeles ett av nabolandets største arbeidsmarkeder. Produktivitetsøkningen har riktignok gitt færre arbeidsplasser i sekundærnæringer, men også økt mulighetene for nye servicebedrifter. Slik er Grönlunds virkelighetsbilde forenklet på grensen til det misvisende. Dagens største utfordring for ufaglært arbeidskraft, er ikke at det ikke finnes jobber. Det er at stillingsvernet blir dårligere og rettighetene færre. Ingenting er fast og forutsigbart. Det er krav til stadige omstillinger, midlertidige ansettelser, håpløse arbeidstider, personlig risiko i den såkalte gig-økonomien, samt lengre og dyrere pendleravstander i et stadig mer arealutflytende arbeidsmarked. Det er et sted der alle kjemper mot alle, solidaritetstankegangen er truet, og ytre høyre har voldsom vekst.

«Av alt hun har forlatt, finnes bare minner igjen,» fortsetter visen Roland synger på (skrevet av Grönlund selv). «Lange skift med harde tak, på gulvet med sitt arbeidslag, i alle sine dager.» Tidligere kunne industrien tilby arbeidsfolk fast jobb. Nå er de blitt utbyttbare deler i en stressende, omskiftelig og uforutsigbar syklus.

Ulrik Eriksen

Filmanmelder og -skribent i Morgenbladet