Forbanna på et ekstremt forbanna nivå

Da forfatteren Paul Beatty vokste opp som en fattig, ung gutt i Los Angeles i tiden etter borgerrettsseirene på sekstitallet, mottok han en bok i posten fra skolesystemet:

Maya Angelous Jeg vet hvorfor burfuglen synger.

Boken er en hjerteskjærende oppvekstroman fra de rasistiske Sørstatene. Beatty rakk så vidt å åpne den før han ble overveldet av den dystre, sentimentale beretningen og måtte legge den fra seg.

Å gi ham den boken «var som å gi en indianer på prærien tepper fulle av kopper, eller å putte salpeter i en sjømanns suppe», skriver Beatty i Hokum, en afroamerikansk humorantologi han var redaktør for.

14 år gamle Paul Beatty trengte ikke å bli fortalt hvorfor fuglen i synger i buret.

«Men etter å ha lest tre sider av den boken vet jeg nå også hvorfor de putter et speil inn i papegøyens bur. Så han kan velte seg i sin egen lidelse».

Paul Beatty er i Oslo, og gjester Litteraturhuset på onsdag. Han er aktuell med Meg mot røkla, den norske oversettelsen av boken Beatty vant Booker-prisen for, The Sellout.

Meg mot røkla er noe ganske annet enn Maya Angelous alvorstunge prosa: I den grad det går an å oppsummere det elleville plottet, går det ut på at fortelleren, Bonbon, gjeninnfører slaveriet og segregering på den lokale videregående skolen, etter at han og andre rundt ham blir utsatt for hele spekteret av rasediskrimineringens fornedrelser. På veien spytter Beatty ut referansemettede, syrlige fraser som sparker i alle retninger.

Men Beatty protesterer hver gang noen prøver å kalle det han driver med for satire. Satire er underholdning, har han sagt. Satirens budskap er alltid entydig. Satire er avvæpnende.

«Jeg tror det hindrer folk i å bruke ord som traume, pessimisme, håpløshet», sa han en annen gang.

Komedie er en kunstform for Beatty, og tilsynelatende den eneste logiske måten for ham å forholde seg til det å identifisere som afroamerikaner. I Hokum klarer han å vise frem hvor rik denne tradisjonen er: Han finner frem til humoren hos alvorstyngede skikkelser som slavemotstanderen Sojourner Truth og borgerrettsaktivisten Malcolm X.

Han hjelper også til med å bringe frem noen vidunderlige, glemte perler, som den jødisk-afroamerikanske Fran Ross' Oreo (1974), om ekteskapet mellom den svarte Helen (Honeychile) Clark, og den jødiske Samuel Schwartz, og forferdelsen de møter hos begges familier. Mellom bidragene skyter han inn noen korte introduksjoner, som man nærmest kan lese som et manifest for hva komedie betyr for ham selv.

Han skriver om humor som et utløp for afroamerikaneres – og alle amerikaneres – sinte, skjøre selvfølelse: «Humor er hevn. Noen ganger ler du for å unngå å gråte. Noen ganger ler du for å unngå å skyte.»

For svarte amerikanere er ikke humor en flukt fra angsten, skriver Beatty, nei, frykten ved å være født i et land som er grunnlagt på raseforfølgelse, og som videreføres i paranoia, må man takle direkte: Svart humor er «pissed off to the highest degree of pisstivity». Forbanna på et ekstremt forbanna nivå.

Beatty skriver om afroamerikanske skøyerstreker som en motgift til et krav han følte på kroppen, der han vokste opp i skyggene av borgerrettsbevegelsen: At svarte mennesker, i offentlighet, måtte være velstelte, polerte, med press i buksene og temmet hår. Så kom åttitallet, og dekonstruksjonen, «og fjolset – i tillegg til segregering, barneovergripere og skamløst gjerrige finansfolk – fikk nesten pusterom i et øyeblikk. Fjols var kule». I skyggen av skøyerstrekene kunne man være syrlig nå, besk – ikke bare en rollemodell.

Og til slutt skriver han om absurditet som den eneste måten å få livet til å gi mening på. Han siterer forfatteren Chester Himes, som siterte forfatteren Albert Camus, da han skrev at «Rasisme gjør den menneskelige tilværelsen absurd. Rasisme er ikke bare et uttrykk for absurditeten til rasistene, den skaper også absurditet i ofrene. Og ofrenes absurditet forsterker absurditeten til rasistene, også videre i uendelighet.»

Med disse tankene i bakhodet klarer han, nennsomt, å skildre proffbokseren Mike Tyson (han som bet motstanderen sin i øret) som en underfundig, morsom og dypt tragisk skikkelse. Bare ved å sakse sammen noen av sitatene Tyson har gitt til pressen gjennom årene, klarer han å vise hvordan bokseren snakker på mange strenger, og ikke minst, hvordan den aggressive, vulgære straight-talken hans gjør ham godt i stand til selv å sette ord hvorfor livet hans på et punkt ble en spektakulær fadese:

«Da jeg var 21, ga dere meg femti eller hundre millioner dollar, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kommer fra ghettoen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. En dag er jeg i et narkoreir og raner noen. Og så, plutselig: ‘Du er verdensmester i tungvektsboksing.’ Jeg er tyve. Jeg er verdensmester i tungvekt. Kjærestene mine er stort sett 15 eller 16 år gamle. Jeg er tyve og har masse penger. Hvem er jeg? Hva er jeg? Jeg vet ikke engang hvem jeg er. Jeg er bare en dum, liten unge. Jeg blir misbrukt. Jeg blir loppet av advokatene mine. Jeg tror jeg har mer penger enn jeg har. Jeg er bare et ungt fjols som vil slåss. Jeg er bare en idiot som tror jeg er noen. Og dere ber meg være ansvarlig?»

Emil Flatø

Tidligere journalist i Morgenbladet.